00:00 - 28. februar 2020

Autonomi for hvem?

Den gradvise og uomtvistelige demonteringen av universitetsdemokratiet skaper ikke først og fremst et frihetsparadoks, men en form for fremmedgjøring. 

Fremmedgjort: Avstanden mellom hva forskere driver med og det som kommuniseres fra nivåene over oss er fremmedgjørende, skriver førsteamanuensis Arve Hjelseth. Her fra Blindern i Oslo. Foto: Christian Belgaux

I omtalen av Aksel Tjoras nye antologi Universitetskamp, avlegger Torkel Brekke også meg og mitt beskjedne bidrag en visitt i forrige ukes utgave av Morgenbladet. Noe overraskende leser han dette som en implisitt kritikk av flere av de andre artiklene, ettersom jeg blant annet reserverer meg mot den ofte litt for omtrentlige bruken av begreper som New Public Management.

Forfattere bør være tilbakeholdne med å polemisere mot omtaler av egne bøker eller tekster. Brekke utvikler imidlertid omtalen til en kommentar om utviklingstrekk ved universitetene mer generelt. Dette gir meg anledning til å se litt nærmere på noen av de grunnleggende problemstillingene som mange av bidragsyterne i boken er opptatt av.

Generelt mener Brekke at en del overdrevent kritiske stemmer i sektoren er til hinder for konstruktiv debatt. Mangelen på nyanser og viljen til å gjøre små spørsmål store, gjør at de ikke blir tatt alvorlig.

Det kan være noe i dette. Jeg har det siste året registrert flere kommentarer fra kritiske universitetsfolk, som hevder at kritikken av tingenes tilstand ved universitetene av og til er ute av proporsjoner. Selv deler jeg hyppig saker fra for eksempel Universitetsavisa eller Khrono i sosiale medier, og kan ikke dy meg for å raljere over stadig nye byråkratisk-administrative påfunn. Alt er naturligvis ikke like viktig, det bidrar vel mest til en form for ironisk oppgitthet over tingenes tilstand, en ironi som for øvrig er utmerket beskrevet av Pål Veiden i Universitetskamp.

Men bak ironien ligger naturligvis også en tiltagende uro over at mange små ting til sammen vanskeliggjør betingelsene for akademisk arbeid. Brekke påpeker at akademisk frihet er tydeligere definert i lovverket i dag enn tidligere, og mener også det bør være ukontroversielt at universiteter med valgt rektor har ekstern styreleder. Slike spørsmål vedrører universitetets autonomi

Som jeg påpeker i mitt bidrag i boken, er det liten tvil om at universitetene i dag står friere overfor staten, men dette er til liten hjelp for forskningsmiljøene dersom de i stedet blir mer avhengige av ulike former for markeder eller markedslignende institusjoner og mekanismer. Internasjonalt blir det stadig vanligere at forskningstid forutsetter ekstern finansiering og at interne driftsmidler krymper inn eller forsvinner. Her er variasjonen mellom norske universiteter stor, men det er vel knapt uttrykk for overdreven alarmisme å advare mot en slik utvikling.

I forlengelsen av at universitetene formelt sett står friere, skriver Brekke videre om frihetsparadokset. Institusjonene har økt innflytelse over sin egen virksomhet, men det oppleves likevel som ufrihet når det brukes stadig mer tid på byråkratisk rapportering og på prosedyrer som knapt gir mening for noen.

Arve Hjelseth: Førsteamanuensis, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

Men her er det fort gjort å forveksle ledelsens autonomi med forskningsmiljøenes. At ledelsen står friere til å prioritere og til å fordele ressurser skaper naturligvis økt handlingsrom for dette nivået, men for forskere kan det være motsatt. Spesielt er dette en stor utfordring når vi for eksempel ved NTNU har ansatte ledere på alle nivåer. Om de ikke akkurat ser på universitetet som en pølsefabrikk, er lederne likevel underlagt en strukturell tvang som truer institusjonenes egenart.

Den gradvise og uomtvistelige demonteringen av universitetsdemokratiet skaper ikke først og fremst et frihetsparadoks, men en form for fremmedgjøring. Ved mitt NTNU-institutt har vi enn så lenge gunstige betingelser for forskning, og mange bruker mye energi på egeninitierte og nysgjerrighetsdrevne prosjekter. Men oppi alt dette bes vi stadig om å bli med å diskutere og lage handlingsplaner, strategier og visjoner, og å slutte opp om en «hovedprofil» med «hovedsatsingsområder».

Løsningen på dette maset er å ignorere det, så langt det går, eventuelt også å bidra med en kritisk kommentar i ny og ne. NTNU har som kjent en teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil, og samfunnsvitere og humanister skulle være verdifulle støttedisipliner, var den famøse formuleringen i Stortinget da det nye universitetet ble vedtatt opprettet hui og hast i 1995. Så langt har det likevel gått relativt bra, fordi visjonene fra den gang er langt unna å bli realisert. Samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning er i liten grad influert av hovedprofilen. Det skal vi være glade for, i og med at det ville bryte med selve grunntanken om akademisk frihet. Men likevel produseres det styringsdokumenter i en jevn strøm, som er innrettet mot å få det til å se ut som om all virksomhet blir stadig tydeligere integrert i en overordnet strategi. En slik overordnet strategi lar seg ikke utforme uten at man samtidig forlater tanken om hva et universitet er.

Denne avstanden mellom hva forskere driver med og det som kommuniseres fra nivåene over oss er fremmedgjørende. Dokumentflommen kommuniserer i svært liten grad med det vi er opptatt av. Vi driver med vårt, men noen av oss velger altså i tillegg å bruke litt energi på å advare mot ting som på sikt kan true den akademiske friheten, også i en situasjon hvor lederne våre kanskje opplever større handlingsrom.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»