Annonse
16:05 - 26. februar 2020

Alderisme: om å skjære alle over en kam

På forunderlig vis har helsemyndighetene fått med seg medier og forskere til å heie frem «helseadferdens firkløver» – røyking, drikking, mosjon og kosthold.

Helsemyndighetene retter oppmerksomheten rettet mot individuelle helsevalg, og ikke mot de ulike sosiale rom og klasser hvor helsevalg over tid formes, skriver Runar Bakken. Her: Friluftstrimmen i Torshovparken, et gratis tilbud i regi av DNT. Arkivfoto: Knut Egil Wang
Annonse

Jeg hadde ligget død og begravet om jeg ikke tre ganger daglig hadde tatt medisiner. Jeg kan takke legevitenskapen og den farmasøytiske industri for at jeg fremdeles er i live. Jeg lever i en tid hvor jeg kan overleve det folk før i tiden døde av, men jeg ofrer det knapt en tanke så lenge medisineringen og legesjekken hver tredje måned viser at alt er «normalt». Det å ta medisiner og gå til lege er blitt som en hvilket som helst annen vane, noe like selvfølgelig som å stå opp, gå ned trappen, lage morgenkaffe, gå ut å hente aviser. Disse tablettene, disse biokjemiske prosessene som holder liv i kroppen min, gjør at jeg – i stedet for å ligge under seks fot jord – kan synke ned i tekster om hva det vil si å være menneske, skrive bøker om å leve som gammel, holde foredrag om det. Mitt forhold til hva de biokjemiske mikroprosessene driver med i kroppen, er i slekt med Karl Ove Knausgårds beskrivelser i første bind av Min Kamp: «For hjertet er livet enkelt. Det fungerer så lenge det kan, så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, stopper hjertet å slå.» Stadig flere av kroppens organer kan byttes ut; hjertet kan for eksempel bytte eier, transplanteres over og inn i et annet menneske, men ikke jeg. Jeg forstår ikke hvorfor det er sånn at mennesket fødes, modnes, eldes og dør, men det er ikke mindre sant av den grunn.

Jeg har nylig gått av med pensjon, og for hver dag synker denne kjensgjerningen stadig dypere inn i hverdagen. Overgangen fra arbeidsliv til et liv som pensjonert er ikke helt som andre overganger i livet. Overgangen fra ung til voksen, ugift til gift, uten barn til med barn, kan være krisepreget og krevende, men de fleste kommer seg gjennom og lever sine liv, om enn på en litt annen måte enn tidligere. Selv om ingen forstår hvorfor vi en dag skal dø, så kan overgangen til pensjonslivet sies å være forbundet med menneskets artsbestemte livslengde og i slekt med termodynamikkens andre hovedsetning: Alt organisk liv – om det er blomster, bier, fugler eller mennesker – er programmerte. På et visst tidspunkt tappes livet for energi, visner hen, kollapser og dør. Jeg forholder meg ikke kontinuerlig til denne brutale sammenhengen, men jeg erfarer at livet ikke lenger er fylt av like mye energi som det engang var, noe som – uansett hva jeg gjør – med tiden vil øke i omfang og styrke inntil kroppen slutter å virke og livet en dag ebber ut. Som pensjonist er jeg ikke lenger klassifisert som den personen jeg var – en dosent ved universitetet i Sørøst- Norge – men heller ikke klassifisert som noe annet. Jeg lever et ambivalent liv på vent. Å leve i en ventetid og med vissheten om at livet skal skrumpe inn inntil jeg ikke er mer, vekker uro. Jeg er jo mest vant med å være til: å leve.

Om dette virker deprimerende, er det ingen grunn til å la det gå ut over humøret, for denne urolige ventetiden rommer et radikalt potensial. Den indre uroen tvinger så å si frem spørsmålet: Hva skal ventetiden brukes til? En ting er sikkert; jeg skal bruke ventetiden til å skrive en ny bok om hva fremtidige generasjoner gamle vil kunne møte. Som del av forarbeidet leser jeg mye forskjellig, og helt uavhengig av det fikk jeg et spørsmål fra Morgenbladet om å bli intervjuet i sammenheng med et større oppslag om aldersdiskriminering, noe som sto på trykk 7. februar i år. Jeg ble av den grunn tvunget til å tenke gjennom hvorfor jeg i så liten grad hadde vært opptatt av begrepet aldersdiskriminering. Jeg problematiserte det i intervjuet og sa noe sånt som at det er problematisk å sammenligne aldersdiskriminering med kjønnsdiskriminering og rasediskriminering, rett og slett fordi opphevelse av aldersdiskriminering – til forskjell fra rase- og kjønnsdiskriminering – ikke med nødvendighet fører til at gamle kan leve gode liv. I dagene som fulgte fortsatte jeg å arbeide med boken, men jeg tok meg stadig i å bli sittende og tenke på dette med aldersdiskriminering. Det er noe med det som jeg ikke får til å stemme, at det er noe mistenkelig når alle er enige om at aldersdiskriminering er noe som rammer alle gamle mennesker. Mistenksomhet er en undervurdert kilde til å stille de naive spørsmål, så jeg spurte meg selv om jeg føler meg diskriminert? Svaret var opplagt: absolutt ikke!

Som pensjonert akademiker lever jeg i et nedbetalt hus med hage. Jeg har en god pensjon og penger på bok. Jeg har to døtre i nærheten og seks barnebarn. Jeg kan velge hva jeg vil bruke ventetiden til, eksempelvis å skrive en bok. Uten sammenligning for øvrig tror jeg heller ikke Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch eller Håkon Bleken føler seg diskriminerte. De kan muligens synes det er trasig å ha fått en kropp som ikke lenger gjør det mulig å danse seg nedover fjellsidene på ski, men gjør de noe eller uttaler de seg om noe, vies de oppmerksomhet. Vi lytter til dem og de har fremdeles innflytelse på samfunnet.

På den annen side er det åpenbart mange gamle som ikke befinner seg i en slik privilegert posisjon og som føler seg som luft, som ingen snur seg etter på gaten, som er ekskludert fra det travle fellesskapet, som hverken har økonomisk eller kulturell kapital til å gjøre seg gjeldende eller kreve sin rett, som er fremmede i det offentlige rom fordi det ikke er lagt til rette for dem, som ikke behersker den digitale verden som også kan gjøre hverdagen enklere, som diskrimineres og blir levende som i en parallell virkelighet.

Om jeg har en samlet økonomisk og kulturell kapital som rekker de nevnte samfunnstopper til anklene, så har jeg nok til ikke å trenge banklån eller ny jobb og mine meninger blir ikke latterliggjort. De blir møtt med motstand, men ikke latterliggjort. Men det kan være krevende å skjerme seg mot ulike former for strukturell diskriminering, eksempelvis den strukturelle diskriminering som helsemyndighetene kontinuerlig utsetter meg og den gamle befolkningen for. Men min indre uro for hva fremtiden vil bringe, og de hoppende glade, pene gamle som slår mot en i helsemyndighetenes glansede publikasjoner, er ikke kompatible verdener og «snakker» ikke samme språk. Med hånden på hjertet har jeg mer forståelse i dag enn jeg hadde tidligere for alle dem som i frykt for hvor alderdommen kan føre dem, gjør sitt ytterste for å følge disse rådene, men det er farlig. Det er farlig å la sitt liv som pensjonist bli formet av disse rådene, og en risikerer å «miste seg selv»: Miste de livsvaner som gjør en gjenkjennelig for seg selv og andre. Å «miste seg selv» som følge av helsemyndighetenes strukturelle diskriminering av gamle, er virkelig noe det bør mobiliseres mot. Helserådene i dag er av samme type som helserådene var for hundre år siden; de skjærer alle over en kam. Den fattige arbeiderklasse skulle for hundre år siden, som den skal i dag, formes inn i elitens livsvaner.

Men så handler ikke disse helserådene om hvordan alle gamle skal kunne leve sine individuelle liv på en mest meningsfull og helhjertet måte, men om penger. De siste ti års helsepolitiske styringsdokumenter har hatt ett overordnet mål, nemlig å skrumpe inn den tiden vi alle belaster de offentlige helsebudsjettene. På forunderlig vis har helsemyndighetene fått med seg medier og forskere til å heie frem «helseadferdens firkløver». Helseadferdens firkløver – røyking, drikking, mosjon og kosthold – referer til den livsstilshypotese at velstandsøkning har gravlagt sosiale klasser, og at sykdomsbildet har forandret seg «fra fattigdomssykdommer til overflodslidelser». Helsemyndighetene har derfor intensivert det kritiske blikket på privatsfæren, mot folks individuelle konsum. Kort og godt er oppmerksomheten rettet mot individuelle helsevalg, og ikke mot de ulike sosiale rom og klasser hvor helsevalg over tid formes. Derfor heier medier, forskere og helsemyndigheter frem de gamle som løfter jern og svetter, som spiser sunt og passer på hva de putter i seg av tobakk og alkohol. For gamle øverst på den sosiale rangstigen – de som jogger og danser om de er 70 eller 110 år – oppfattes dette som en vinn-vinn-situasjon. De nyter salat fremfor hamburgere med chips og et lite glass fremfor fylla. De tilhører den klasse som alltid har respondert positivt på helsemyndighetenes anbefalinger – om det dreier seg om å redusere kjøtt til fordel for fisk og grønt, eller om å stumpe røyken. De følger med i tiden og er på nett, brett eller mobil. For dem er helseadferdens «firkløver» kongeveien til den gode alderdom. De er helsemyndighetenes favoritter, og de setter «gullstandarden» for alle andre: Alle andre sosiale grupper enn den kulturelle og økonomiske elite står i fare for strukturelt å bli diskriminert som gamle. Livet og deres livsvaner blir til stadig disset, og de står i fare for å «miste seg selv».

Jeg vil forstørre denne kontrasten, for virkelig å gni inn betydningen av det overstående: Jeg var til stede da Jon Dag Rasmussen fra Aarhus presenterte sin etnologiske doktoravhandling En upåagtet verden af bevægelse. Den handlet om de gamle som av ulike grunner lever usynlig i storbyenes offentlige rom. Alle har sett dem i forbifarten, og disse gamle menneskene lever sine liv i det absolutt økonomiske og sosiale bunnsjikt som «usædvanlige ældre», som Rasmussen omtaler dem som. De tilbringer dagene i bevegelse i det offentlige byrom fra tidlig morgen til sent på kveld; en røyk på et hjørne, en dram i et portrom, en kaffekopp i en bruktbutikk. De er ikke registrerte som brukere av helsetjenester og har ingen fastlege eller tannlege og lever slik med faste, men forskjellige ruter og rutiner i byen til de faller om og dør.

Arbeidet til Rasmussen tydeliggjør et grunnleggende trekk ved livet: Med bakgrunn og utgangspunkt i den sosiale klassen og tidsepoken vi vokser opp, utvikler hver og en særegne livsvaner som skal tjene til å holde livet vårt sammen. Disse livsvanene er ikke nødvendigvis sunne i medisinsk forstand, men de ivaretar noe enda viktigere, nemlig menneskets integritet. I en slik sammenheng er det ikke den kulturelle og økonomiske elite som trenger våpendrager i kampen mot aldersdiskriminering, det er det grupper nederst i det sosiale hierarkiet som gjør.

Diskriminering av gamle mennesker fordi de er gamle, må bekjempes. Men bygges kampen mot aldersdiskriminering opp som om alle gamle diskrimineres, er veien kort til den identitetspolitiske fellen: en kamp frikoblet politikk – arbeidslivspolitikk, økonomi, helseulikhet helsepolitikk, klasser. Kampen for en offentlig finansiert velferdsstat med mange nok kvalifiserte profesjonelle yrkesutøvere er en kamp mot den diskriminering som gamle skrøpelige i institusjoner rundt om utsettes for hver dag.

Jeg hadde ligget død og begravet om jeg ikke tre ganger daglig hadde tatt medisiner. Jeg skal fortsette å ta mine piller og jeg skal fortsette med å sykle tre ganger i uken, for på den måten etterleve det moren min alltid sa: «Setter du deg ned, så er løpet kjørt.» Jeg sykler ikke for å utsette døden, men for å stryke livsfølelsen; den som gjør det mulig å leve helhjertet lengst mulig. Jeg skal fortsette arbeidet med boken og kanskje videreutvikle en politisert utgave av aldersdiskrimineringsbegrepet. Hva med estetisk diskriminering, ideologisk diskriminering? Den som lever får se.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse