00:00 - 10. januar 2020

Vi må tenke nytt om bistanden

Vi er rett og slett blitt lite nyttige i kampen mot fattigdom og for utvikling av verdens mest sårbare samfunn.

Vil begrense bistand: Stadig flere land er mindre interessert i bistand. Presidentvalget i Ghana i 2016 er illustrerende, skriver Kjell Roland. Slagordet til valgets vinner, Nana Akufo-Addo, var «Beyond aid». Her feirer presidenten 62 års uavhengighet fra britisk styre i mars i fjor. Foto: Christian Thompson / EPA / NTB scanpix

Debatten i Morgenbladet etter Henrik Thunes essay om utenrikspolitikk (Morgenbladet 25. oktober, 2019) har i overraskende grad dreid seg om bistandspolitikken. Og det skyldes nok bistandspolitikkens særegne posisjon i norsk politikk snart sytti år etter at det hele begynte med Indiafondet og en ganske vellykket oppbygging av en moderne fiskeindustri i Kerala. I løpet av årene har bistandspolitikken forflyttet seg fra konsekvens og sosioøkonomisk effekt, til sinnelagsetikk. I debatten er vi ofte mest opptatt av oss selv, våre beveggrunner og vår agenda. Fokus på verdiskaping, arbeidsplasser og vekst – det Gerhardsens Norge i sin tid la mest vekt på – er blitt marginale spørsmål. Isteden er bistand blitt et politikkområde preget av vår synsvinkel fra toppen av verden, der velmenende fraser om nesten hva det skal være blir sett på med respekt, og som begrunnelse for en egen budsjettpost på bistandsbudsjettet.

Derfor finnes det få andre samfunnsområder der det er like vanskelig å føre en saksorientert debatt. Vi har lagt oss til en politisk debattkultur der bistandspolitikken forsvares av store ord med begrenset innhold, og der en bredt utviklet flora av tilsynelatende tekniske og faglige kvalifiserte begreper gjør debatten isolert og ugjennomtrengelig for dem som ikke allerede er blant de rådende paradigmers medspillere.

Tilbake til utenrikspolitikken

På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?

Følg debatten på morgenbladet.no.

Ifølge seniorrådgiver i RORG (de frivillige organisasjonenes felles bistandsfinansierte «informasjonsplattform»), Arnfinn Nygaard, står vi nå overfor «tredje generasjon utviklingspolitikk», en politikk som er tuftet på «erkjennelse av at alt henger sammen med alt» (Morgenbladet 18. november 2019). Men hva betyr det? Kan noen lage forvaltning og politikk som tar hensyn til at «alt henger sammen med alt»? Burde vi ikke i så fall raskt etablere et nytt departement i Norge med oppgave å sikre at alt henger sammen med alt? Eller har vi ikke da oppløst forutsetningene for velfungerende forvaltning med mål og resultatstyring? Forslaget er typisk for deler av bistandsdebatten der virkelighetskontakten er fraværende og vi ofte er langt mer ambisiøse med hensyn til hva fattige land skal makte å utrede, planlegge og iverksette enn vi her hjemme.

Arnfinn Nygaards forslag kan synes å stå i skarp kontrast til utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (Morgenbladet 1. november 2019), som mener at utryddelse av ekstrem fattigdom innen 2030 – «det er det som er målet for utviklingspolitikken». Og med det utgangspunktet burde bistandspolitikkens raison d’être være fastlagt. Utviklingsministerens mål for bistandspolitikken er verbalt sett nesten sammenfallende med hva Gerhardsens regjering mente i 1952. Men om man mener det samme som bistandsministeren, skal det spenstige gymnastiske tankesprang til for å begrunne de myriader av bevilgninger og tiltak som i dag finansieres av den samme ministeren. Og i så fall er en skikkelig ryddejobb nødvendig. Men kanskje var det ikke så bokstavelig ment med å prioritere å utrydde fattigdom. Mange vil mene at alle de gode formål som i dag hører hjemme på budsjettet kan begrunnes med dette målet.

Det er grunn til å være mye enig med Nikolai Hegertun ved Universitetet i Oslo, som konkluderer med at den verden vi nå ser fremfor oss innebærer at det er «i ferd med å presse frem en overmoden nytenkning rundt distinksjonene mellom bistand, utviklingspolitikk og annen politikk» (Morgenbladet 10. november 2019). Det var poenget til Henrik Thune som startet debatten. At det er behov for å rydde i tenkning om bistandspolitikk.

For å si det rett frem, og etter å ha jobbet tett med norsk bistand i flere tiår: Vi er nødt til å tenke nytt om bruken av bistandspengene. Bryr man seg om verdens brede utvikling, og om faktiske konsekvenser og effekter for verdens mest utsatte samfunn og mennesker, er vi nødt til ærlig og åpent spørre om hva vi og norske frivillige organisasjoner får til for de snart 40 milliarder kronene vi bruker. Og vi må være villige til å avvikle institusjoner og programmer som har overlevd seg selv. I FN snakker Norge mye om behov for reform, men er gjennom sin bevilgningspolitikk blant de landene som sterkest konserverer dagens system.

Vi sliter for øyeblikket med rikdommens dilemmaer. Vi forstår rett og slett ikke hva u-land trenger – og vi spør heller ikke. Ghanas presidentvalg i 2016 er illustrerende. Slagordet til valgets vinner, Nana Akufo-Addo, var «Beyond aid». Stadig flere land ønsker å begrense NGO-enes operasjoner og er mindre interessert i bistand. Mange steder er bistanden blitt en omdømmebelastning for giverlandet, og for Vesten og Vestens verdier i stort. Økonomen og nobelprisvinner Angus Deaton argumenterer med at det er skadelig for fattige land å motta mye «aid» fordi bistand i seg selv undergraver den sosiale kontrakten mellom regjeringen og folket, og forsinker utvikling av nasjonalt funderte masseorganisasjoner (det vil si det som i norsk historie var «NGO-er»). Ingen land har trolig mottatt tilsvarende mengde gavebistand som Tanzania, likevel går det bedre for andre land i Øst-Afrika.

Vi sliter for øyeblikket med rikdommens dilemmaer. Vi forstår rett og slett ikke hva u-land trenger.

Er så alt galt i norsk bistand. Bør vi bare avvikle?

Så ille er det ikke, heldigvis. I det lange historiske bildet er det ingen tvil om at bidrag til helse og utdanning har gjort mye bra. Levealder og utdanningsnivå i Afrika har åpenbart forbedret seg mye raskere enn det som ville skjedd uten vår hjelp. I moderne tid er hiv/aids-kampanjen en kjempesuksess. Og vaksinasjonskampanjen GAVI redder mange barn fra en tidlig og helt unødvendig død. Skogprosjektet REDD, der vi bruker tre milliarder kroner hvert år for å forsøke å begrense avskoging rundt ekvator, gir mening. Og det er grunn til å tro at vi i noen land bidrar til moderate forbedringer som følge av kampanjer og grasrotarbeid for å redusere omskjæring og tvangsgifting av 12–15 år gamle jenter. Norfund, som fremfor noen svarer på bistandsministerens mål om å bærekraftig bekjempe fattigdom, og som dessuten svarer på det fattige lands regjeringer og deres velgeres ønsker – arbeidsplasser og vekst – viser at vi kunne utrettet mer enn vi får til i dag.

Men hvis vi ikke makter å flytte bistandsdebatten og budsjettet fra den helt hjemmestyrte sinnelagsetikken til å bli opptatt av resultatene og lytte til regjeringer i fattige land, går vi mot slutten på bistandsepoken fordi vi er lite nyttige og skaper motstand mot oss selv og paradoksalt mot våre verdier. Kanskje er det uunngåelig. Kanskje er Norge så forskjellig at vi ikke kan forstå hva fattigdomsbekjempelse krever.

Og samtidig lykkes mange fattige land bedre enn før, har rettet ryggen og vil bestemme i eget land. Og da ser det ut som om vi i stadig mindre grad er forbildet deres.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse