I en i og for seg prisverdig perspektivrik artikkel, «Utsiden som forsvant» (10. januar), om hvordan samtidens kunst og litteratur fremstiller mennesket som natur, gjør Sigurd Tenningen noen merkverdige kortslutninger for å kunne plassere meg blant kritikere som etter hans mening ikke er på høyde med verkene. Han antyder nærmere bestemt at Thure Erik Lunds teknologikritikk hos slike som meg blir fremstilt «på grensen til det reaksjonære», like fjern fra tidens reelle utfordringer som litteraturkritikken på 1920- og 30-tallet.
Tenningen begrunner plasseringen med at jeg leser Lunds Romutvidelser som om essayene var litteratur, og gir en negativ vurdering av hvordan de fungerer. Hadde han gjengitt mer enn halve ingressen i Bokmagasinet (9. november 2019), ville han sett at store deler av omtalen fremhever Lund som en unik forfatter nettopp når det gjelder kritikk av vår tids teknologioptimisme.
Min omtale tar utgangspunkt i Lunds egne formuleringer om hvordan litteratur fungerer, i essayet «Om nødvendigheten av å isolere seg». Jeg viser, komprimert sagt, hvordan et annet essay i boken, «Et lite kurs i Straahlbox», ikke lever opp til idealene Lund setter opp for skjønnlitteratur: Stillhet, fravær, isolasjonisme. Straahlbox-kurset nærmer seg derimot noe Lund selv kaller «materialkverulerende forvandlingsprosedyre». Jeg gir eksempler på det, men omtalen av andre tekster i boken er positiv, i vendinger Tenningen unngår å referere:
«Lund kretser rundt menneskehetens grenseoverskridende selvutvidelse gjennom teknologi […]. Han reflekterer over hvordan mennesket uvilkårlig tilpasser seg – eller mislykkes i å tilpasse seg – de sosiale medienes fremstillinger av kropp, i språk og bilder. Lund ser for seg hvordan den samlede aktiviteten på nettet resulterer i et nytt, syntetisk ‘vi’. Det gammeldagse samholdet som finnes dypt inne i vi-eksistensen, ‘kan betraktes som åkrer som blir omdannet til boligtomter, hvor flere hundre års slit med å rydde disse åkrene brått blir kapitalisert, nettopp fordi det er så mye billigere å utnytte disse åkrene […].’ Forestillingen om at århundrers utholdende, tålmodige menneskelige fellesskap ødelegges, idet dets åkrer brått bygges ned av multinasjonale selskaper som Google og Facebook, eksploderer i hodet mitt, så godt er bildet.»
Sigurd Tenningen skriver at det er viktigere enn noen gang å holde fast ved Friedrich Schlegels tidlige, romantiske ideer om kritikk som videreføring eller fullendelse av kunsten. Den oppfatningen har jeg delt – og tidvis forsøkt å praktisere – siden jeg oversatte tekster av Schlegel for Vagant for snart 30 år siden.
Tom Egil Hverven
Litteraturkritiker og forfatter