Y-blokka har stor nasjonal og internasjonal verneverdi. I mai ga Plan- og bygningsetaten rivetillatelse for den nordre fløyen av Y, slik at de mest verdifulle delene av Viksjøs/Picassos/Nesjars byplangrep, bygning og kunst kunne bevares. I juli ble rivetillatelse for hele Y gitt. Norske arkitekters landsforbund, Oslo arkitektforening og Fortidsminneforeningen påklaget tillatelsen ut fra anleggets arkitektur- og kunstverdier, og planprosessens mangelfulle behandling av disse i blant annet konsekvensutredningen og den statlige reguleringsplanen. Den faktiske rivebeslutningen synes tatt lenge før planprosessen startet, trolig allerede ved årsskiftet 2011/12 da Rigmor Aasrud var kommunalminister. Den påfølgende planprosessen ble aldri brukt til å utforske hvordan Y kunne inngå i det nye regjeringskvartalet (RKV). Fylkesmannens klagebehandling la til grunn at den statlige reguleringsplanen var gyldig og rivingen i samsvar med denne. Samtidig anmodet Valgerd Svarstad Haugland egen regjering å vurdere rivespørsmålet på nytt. Dette er en sjelden, og meget modig, handling i norsk forvaltning.
Klagerne anmodet etterpå Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) om å omgjøre rivetillatelsen (jf. forvaltningslovens §35) fordi å rive Y er i strid med internasjonale konvensjoner som skal ivareta kulturminner.
Vi anerkjenner at stortingsvedtak er legal grunn for regjeringens gjennomføring av tiltak. Siden Stortinget våren 2019 bekreftet at Y kan rives, så er vel alt greit? En tillitsfremmende forvaltning fordrer imidlertid at administrasjonens faggrunnlag for politiske beslutninger klargjør både fordeler, ulemper og alternative løsninger på en nøytral måte. Dette er ikke gjort i de ulike fasene av planarbeidet for RKV. De ulike dokumentene utarbeidet frem til den formelle beslutningen i 2014 om vern av Høyblokka og riving av Y, konseptvalgprosessen, den etterfølgende reguleringsprosessen, stortingsmeldingen våren 2019 og departementets rivebeslutning 19. desember, synes å bekrefte dette. På ulike måter er beskrivelser, avveininger og konklusjoner fremstilt tilsynelatende faglig nøytralt, men de reelle hensyn og handlingsrom er ikke utforsket og avveide. Stortingsmeldingen fremstår som ufullstendig og misvisende beslutningsgrunnlag da Stortingsflertallet aksepterte riving av Y. Staten synes heller ikke å ha fulgt lovverk og forvaltningspraksis som for eksempel private utbyggere må følge.
Her er et eksempel: Oslo bystyres uttalelse til reguleringsforslaget brukes i ulike dokumenter for å vise kommunens aksept av rivingen. Bystyrebehandlingen hadde egentlig et meget delt bystyre hvor et stort mindretall faktisk ønsket bevaring av Y-blokka, men hvor styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet avtalte hva vedtaket skulle være. Dette kommer ikke frem i noen av saksfremstillingene.
Et annet eksempel er de krav til klimagassberegninger som reguleringsplanen krever, og som Plan- og bygningsetaten senere ba om. De er ikke omtalt dekkende eller faglig forsvarlig av regjeringen, gitt at de sier RKV skal ha en høy klimaambisjon.
Plan- og bygningsloven (jf. §3.1) sier at tiltak etter loven skal bidra til å ivareta internasjonale konvensjoner. Dette er altså norsk lov, som staten ikke følger opp for RKV.
KMD bekrefter 19. desember at staten ifølge internasjonale konvensjoner skal ha bevaringspolitikk som «gjør bevaring … av faste kulturminner til et viktig element i kultur-, miljø- og planleggingspolitikken». KMD påpeker at staten ikke er forpliktet til å bevare «alle» kulturminner. Selvfølgelig er den ikke det, det har aldri noen ment! Dersom forvaltningen skal bygge sin forvaltningspraksis på kunnskapsbasert fagkunnskap, så vil likevel en vernekategori én-bygning, slik Y ble foreslått som i landsverneplan forut for 22. juli 2011, være selvfølgelig å bevare. Dette særlig når nabobygget er i samme kategori og foreslås bevart, og de to inngår i et helhetlig kunst- og byplangrep. Uten en slik faglig konsistens blir forvaltningen vilkårlig. Selv ikke økonomiske hensyn, for eksempel knyttet til å senke Ring 1, kan på en troverdig måte overstyre prinsippet om kunnskapsbasert forvaltning. Alt kan omskrives juridisk, men det endrer ikke på Y-blokkas internasjonale bevaringsverdi og statens ansvar for å følge opp internasjonale konvensjoner ved å ta vare på egne, viktige kulturminner.
Departementet angir at Granada-konvensjonen er ivaretatt ved at Picassos/Nesjars kunst demonteres og plasseres i de nye byggene. Dette er en uforsvarlig «fattigmanns»-løsning. Det er byggene, med byrom og Picassos/Nesjars arbeider integrert, som er ett kunstverk/kulturmiljø. Norsk institutt for kulturminneforskning har påpekt store risikoer ved flytting av kunsten. Mange stiller også spørsmål ved hva slags beslutningsgrunnlag Picassos arvinger ble forelagt da de aksepterte demontering og flytting av kunsten. Stod valget mellom flytting og ødeleggelse, eller fikk de informasjon om at Y-blokka faktisk kunne bevares, slik konseptvalgutredningen anga? Og var det andre betingelser knyttet til denne avtalen? Mener staten virkelig dette er en god måte å følge opp en internasjonal konvensjon på?
Europa Nostra, en ekspertgruppe for Europas kulturminner, har på nytt nylig ført Y på sin liste over de 14 mest truede kulturminner. Mens flere norske byer og kommuner verdsetter sine internasjonalt anerkjente kulturminner blant annet for fremtidig reiseliv, biter dette hverken på hovedstadens administrasjon eller regjeringen. Dette til tross for at Visit Oslo/Trip Advisor omtaler Høyblokka og Y-blokka med kunstverkene på sine nettsteder som viktige reisemål.
Flere forhold i KMDs beslutning av 19. desember omgår sakens kjerne. Det er for eksempel lite troverdig at Y-blokka ikke teknisk kan bevares. Dette gjelder særlig den delen som ligger utenfor tunnelen, gitt at tunnelen skal senkes fem meter, ikke heves. Norge og Europa har gjennomført store og teknisk krevende underbyggingsprosesjekter med hell, for eksempel i Antwerpen. KMD og Statsbygg reviderer nå RKVs romprogram og muligheten for å frigjøre Y til andre formål er derfor absolutt til stede. Dette fremgår også indirekte av stortingsmeldingen. Dersom en annen funksjon enn regjeringsfunksjoner legges til Y, faller også argumentet om sikkerhet. Dette omtales ikke, hverken i stortingsmeldingen eller av KMD, 19. desember.
Politikk er å ville, er et kjent utsagn. Andre har sagt vi trenger nye løsninger. Begge er riktige. Vi trenger kloke politikere, særlig fra Høyre og Ap, som har mot til å tenke langsiktig om hva RKV skal være i fremtiden. De to partiene kan stå skulder ved skulder og si: «Vi hører ikke på noen fordi vi ønsker et vedtak som er robust over tid!» Dette gir ikke en klok bruk av makt.
Jeg er stolt av Norden og Norges velferdssamfunn. Regjeringskvartalet slik det fremsto før 22. juli er en del av denne historien, og enda mer etter terrorangrepet. Regjeringskvartalets arkitektur med bygningsintegrert kunst dokumenterer på enestående vis en tid hvor det offentlige våget å bygge nytt og dristig. På samme måte som byggene for Den nasjonale opera og ballett eller Deichmanske bibliotek dokumenterer de siste 20 års store kulturbyggsatsing. Den neste generasjonens byggeri dreier seg, imidlertid, ikke om nybygging, men om gjenbruk av eksisterende bebyggelse. Dette er et nødvendig paradigmeskifte når vi skal møte fremtidens klimautfordringer. På samme måte som Sentralen i Kvadraturen, biblioteket i Tromsø eller Naturhistorisk museum i Bergen er blitt gjenbrukt og opprustet, fortjener RKV klok historieforståelse og politisk mot. Når regjeringen nå reviderer byggeprogrammet for RKV bør styringspartiene, Høyre og Ap, revurdere rivningen av Y-blokka. Fredssenteret må flytte fra Vestbanebygningen og Statsbygg utreder nye lokaler for dem. Kunne Y-blokka bli et storslått lokale for Fredssenteret og tilsvarende aktiviteter hvor både Norges bakgrunn, historie og fredsrolle (også indirekte vist i Picassos/Viksjøs kunst) kan gi fremtidige regjeringer og generasjoner et anlegg å være stolt av? Ikke kun et byggverk preget av historisk rive-skam. Vil du gi Norge det, Erna?