08:34 - 23. januar 2020

Ti teser om utviklingspolitikkens fornyelse

Tar regjeringen utfordringen? 

FNs bærekraftsmål må bli den nye motoren for å sikre at utviklingspolitikk og annen politikk henger sammen, skriver Dagfinn Høybråten. Bildet er fra Shishmaref i Alaska der havisen, som har fungert som en slags buffer og beskyttet øya mot bølgene, gradvis forsvinner. Inuittbefolkningen opplever at erosjon bokstavelig talt fjerner grunnen de lever på. Foto: Gilles Mingasson / Getty Images

Tilbake til utenrikspolitikken

På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?

Følg debatten på morgenbladet.no.

Debatten om utviklingspolitikkens behov for fornyelse i Morgenbladet den siste tiden har løftet frem mange viktige perspektiver. Samtidig er dette en komplisert debatt – utviklingspolitikk rommer mange ulike fagfelt og påvirkes av alle andre politikkområder, som klima, finanspolitikk, sikkerhet og forsvar og handel. Det er ikke tvil om at vi har startet på et tiår som vil medføre store endringer i utviklingspolitikken. Men mye handler også om å forsterke gode trekk i en utvikling som allerede er på gang. Med utgangspunkt i de erfaringer og inntrykk Kirkens Nødhjelp møter i mange av de 30 landene vi opererer, har jeg summert mine innspill til denne fornyelsesdebatten i følgende utfordringer til Norge:

1. All politikk må innrettes mot å oppfylle FNs bærekraftsmål.

En samstemt politikk for bærekraftig utvikling betyr at tiltak innenfor ulike politiske områder trekker i samme retning, og støtter opp om utviklingspolitiske mål, i tråd med nasjonale og internasjonale mål og forpliktelser. Verden blir stadig mer sammenvevd. De globale utfordringene henger sammen. FNs bærekraftsmål må bli den nye motoren for å sikre at utviklingspolitikk og annen politikk henger sammen. Utnevningen av en egen bærekraftsminister er et spennende trekk for å få dette til.

2. En ny klimapolitikk i samsvar med Parisavtalens forpliktelser er en viktig forutsetning for fortsatt fremgang i kampen mot ekstrem fattigdom.

Det norske målet om å redusere 40 prosent av klimagassutslippene innen 2030 er ikke i samsvar med målet fra Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5-2 grader. Dersom man tar utgangspunkt i de nasjonale målene til partene i Parisavtalen, så vil den globale oppvarmingen nå et nivå på mellom 2,9-3,2 grader innen 2100. Verdens fattige, som har bidratt minst, rammes hardest. Klimaendringene truer med å slå beina under mye som er oppnådd av økonomisk og sosial utvikling i disse landene. Norge må ta sin rettmessige del av kuttene.

3. Norge må flytte ressurser fra stimulering av olje- og gassleting til en satsing på klimatilpasning og fornybar energi innenlands og utenlands.

Hvis alle kjente fossile reserver i verden utvinnes, vil det bli umulig å nå målene for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5-2 grader. Det er derfor naturlig å endre letebetingelsene for oljebransjen gjennom å revidere oljeskatteregimet som er skapt for å fremme vekst i næringen. En langt sterkere satsing på klimafinansiering må overta for en politikk som stimulerer leting etter olje og gass. Slik kan Norge også ta sitt rettmessige ansvar for finansiering av klimatilpasning og fornybar energi.

4. Innsatsen for rettferdighet og utvikling må bli miljømessig bærekraftig i alle ledd.

Vi må alle tenke bærekraft i alt vi gjør. Dette gjelder for land og for enkeltmennesker, men også den enkelte bedrift, institusjon og organisasjon. Vi som er direkte involvert i utviklingsarbeid, må bli miljømessig bærekraftige i alle ledd. Man må leve som man lærer.

5. Utviklingspolitikken må oppfylle forpliktelsene om å bygge lokal kapasitet, lokale partnere, lokale markeder og lokale strukturer.

Det er avgjørende at de som kjenner konteksten best, er i førersetet. Hvis tiltak ikke forankres og bygges opp nedenfra, vil man ha store vanskeligheter med å lykkes med å skape uavhengighet av bistand. Utvikling av lokalt næringsliv og bygging av kapasitet hos lokale partnere er en forutsetning for at bistanden bidrar til bærekraftige lokalsamfunn.

6. Utviklingspolitikken skal være rettighetsbasert, og bidra til utviklingen av en sosial kontrakt der rett og plikt balanseres.

Det er statene som har det øverste ansvaret for å ivareta rettighetene til sitt lands befolkning. Et sterkt, lokalt sivilsamfunn er avgjørende for å holde myndighetene ansvarlige. For å sikre denne dynamikken må menneskerettighetene opprettholdes og rommet for sivilsamfunnet sikres. Norge må langt tydeligere adressere tendensene til at dette rommet blir stadig mindre.

7. Robust skatteinnkrevning og bekjempelse av korrupsjon må være sentrale elementer i fattigdomsbekjempelsen.

Skatt er kjernen i kontrakten mellom borger og stat og avgjørende for å finansiere gode samfunn. I de aller fleste land kommer mesteparten av midlene til helse og utdanning fra staten. Vi må satse på institusjonell infrastruktur ved å styrke skattemyndigheter, registre og innsamling av data som gir godt beslutningsgrunnlag.

8. Universelle rettigheter til helse og utdanning som viktige forutsetninger for utvikling, må prioriteres.

Å sikre utdanning for alle og gode helsetjenester for alle er forutsetninger for utvikling. For å oppnå en bærekraftig utvikling og en ressursmobilisering, må kvinners rettigheter styrkes og kjønnsforskjeller reduseres.

9. Ulovlig kapitalflukt og skatteunngåelse fra fattige land må stanses gjennom globale og bilaterale reformer.

Verdier skal skattlegges der de skapes. De globale skattereglene må oppdateres. Bilaterale skatteavtaler likeså. Skatteinntekter er helt essensielt for å styrke utviklingslands evne til å finansiere bærekraftig utvikling og til å takle klimaendringer. Å bekjempe ulovlig kapitalflukt må være en global forpliktelse. Mens skatteinntektene til utviklede land utgjør i gjennomsnitt 40 prosent av BNP, utgjør skatteinntektene til utviklingsland bare mellom 10–20 prosent av BNP. Her er det er stort potensial.

10. Gjennom innovativ finansiering og målrettet bruk av markedsløsninger bør utviklingspolitikken gjøres mer uavhengig av bistand.

For å sikre tilstrekkelig finansiering og for å bekjempe den asymmetriske maktrelasjonen mellom giver og mottager, bør det legges mer innsats bak innovative finansieringsmekanismer slik man for eksempel har fått til når det gjelder finansiering av den globale vaksinesatsingen de siste to tiårene.

Norge kan som en viktig utviklingspolitisk aktør bidra til en dreining som beskrevet i disse punktene, gjennom omlegging av nasjonal politikk, alliansebygging med likesinnede land på internasjonale arenaer og ved de krav som følger med norske penger der man velger å kanalisere disse. Tar regjeringen utfordringen?

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse