00:00 - 03. januar 2020

Noahs ark eller kulturens Titanic?

For å kunne diskutere de vanskelige spørsmålene om verd på en ordentlig måte, må man gjengi den biologiske forskningen mer etterrettelig enn lederen for Noah viser vilje til.

Mennesket som person står over dyrene i rang, skrev jeg i mitt forsvar for menneskeverdet 13. desember. Ifølge Siri Martinsen, leder for Noah – for dyrs rettigheter, drar jeg, «som så mange andre mennesker før ham har gjort, sverdet for ‘menneskeverdet’ ved å stikke det i dyrene». I lys av biologisk kunnskap burde dette «ha vært et tilbakelagt kapittel», mener hun (Morgenbladet, 20. desember). Man kunne nesten ikke ha bedt om en tydeligere bekreftelse på at deler av dyrevernsbevegelsen har forkastet menneskeverdet.

Menneskeverdet og vitenskap er to grunnpilarer i det moderne samfunnet. Den historisk og kulturelt sett radikale ideen om alle menneskers likeverd har fått stadig større politisk gjennomslag. Den ligger blant annet til grunn for menneskerettigheter, fordømmelsen av slaveri, likestilling og demokrati. Samtidig har vitenskapen bidratt til en velferd ingen tidligere epoke har sett maken til. Vi nyter for eksempel godt av medisiner (utviklet gjennom dyreforsøk) mot alvorlige sykdommer som rammet tidligere generasjoner i hopetall. Det ville være tragisk hvis man kunne bruke biologien til å vise at menneskeverdet er en fiksjon.

Heldigvis klarer ikke Martinsen å vise det. Plassen tillater meg ikke å gå inn på alle hennes påstander og vrangvillige lesning av min argumentasjon for at verd grunner seg på evnen til moralsk selvlovgivning. Det mest sentrale er henvisningen til adferdsbiologisk forskning på dyr, som hun oppsummerer slik: «’Selvlovgivning’ i en eller annen form har trolig de fleste sosiale dyr, og hvor ‘moralsk’ alle menneskesamfunns form er, kan diskuteres.»

Det var for å unngå tilsnikelser som denne at jeg betonte at sjimpanser ville måtte fremvise genuin moralsk selvlovgivning for å kvalifisere som personer. Da måtte de kunne handle av forpliktelser skapt av moralske lover de gir seg selv gjennom fornuft. Jeg tviler på at noen biolog har forsøkt å vise at dyr oppfyller dette kravet. Tvert om, strategien er å legge listen mye lavere. For eksempel tar Frans de Waal avstand fra Kants fornuftsbaserte syn på moral. Moral er basert på følelser, og på et nivå som vi deler med andre sosiale dyr reguleres adferd av empati og frykt for straff og utstøting fra gruppen.

En kan mistenke naturalistene for å forveksle moralen med dens naturgrunnlag. Kant ville i hvert fall ikke ha anerkjent dette som moral. Han forsto at naturen har nedlagt i mennesker en evne til sympati som skaper et behov for å hjelpe, og ville neppe ha blitt overrasket over at dyr har altruistiske følelser. Men sympatifølelse er noe annet enn moralsk forpliktelse.

Stikker jeg sverdet i dyrene? Jeg ga et argument for at dyr har egenverdi. Det hever deres verdi i forhold til Martinsens bilde av humanismen – uten å rive menneskeverdet ned.

For å kunne diskutere disse vanskelige spørsmålene på en ordentlig måte, må man gjengi den biologiske forskningen mer etterrettelig – og ha større ydmykhet for de filosofiske problemene som hefter ved dens resultater – enn lederen for Noah viser vilje til.

Jens Saugstad

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse