Annonse
14:38 - 13. januar 2020

Langdals «vitenskap»

Uansett hvor godt vi synes om oss selv, har vi ingen god begrunnelse for å avskrive andre arters iboende verdi.

Oss og dem: Er det plent umulig å komme seg ut av den fordomsfulle suppa hvor alt som har med andre arter enn mennesket å gjøre, sees på som «bare», spør Siri Martinsen. Her: Naturhistorisk museum i London. Foto: Goran Stanzl/ Pixsell / Getty Images
Annonse

Hva skal man si til noen som påstår at det er en «tro» og «ikke vitenskap» å innse at mennesket er en dyreart – en menneskeape, med sjimpanse og dvergsjimpanse som nærmeste slektninger? Skal man henvise til Store norske leksikon, Darwin eller biologi for grunnskolen? Eller skal man puste med magen, og gå videre i argumentasjonen? Jeg velger det. For det vesentlige ordet i Jon Langdals fornektelse av mennesket som dyr er «bare» – han vil ikke at vi skal være «bare et dyr blant andre dyr».

Er det plent umulig å komme seg ut av den fordomsfulle suppa hvor alt som har med andre arter enn mennesket å gjøre, sees på som «bare»? Dersom man har et ubegrunnet syn om at dyr objektivt sett er uten noen iboende verdi å snakke om, så kan man kanskje forstå desperasjonen etter å distansere seg. Men det er ingen grunn til å være redd for å assosieres med våre slektninger innenfor dyreriket – med mindre det kommer fra ønsket om å utnytte dem til egne formål. Hvis man vil gjøre noen vondt for egen gagn, er det en stor fordel for selvbedraget at man kan tro at den andre ikke er så mye verdt. Darwin uttalte i sin tid: «Vi har gjort dyrene til våre slaver – og ønsker ikke å se på dem som våre like.» Jeg er redd Darwin fant den reelle grunnen for den maniske frykten for å innse vårt slektskap med dyrene.

Før jeg går videre i å snakke om «dyrene», må jeg informere Langdal om at dette ikke innebærer noen moralsk eller biologisk vurdering. I en diskusjon som nettopp handler om menneskets forhold til andre arter, er det rett og slett en talemåte for å prøve å gjøre seg forstått.

Langdal påstår at jeg går i en slags felle ved å «kvantifisere ulikhet i moralsk status». Men det er jo ikke jeg som ramser opp egenskaper og hevder at de gir forskjell i moralsk status. Det er det Langdal som gjør: Mytologi, krigføring, å snakke ulike språk, å lage femårsplaner – Langedal synes å mene at dette er relevante egenskaper for moralsk status. Jeg mener ikke det. Den seksjonsleder som ikke klarer å lage en femårsplan, den ateist som ikke eier et mytisk ben i kroppen eller den pasifist som aldri vil føre krig, har naturligvis ingen lavere «moralsk status». Jeg er ærlig talt litt lei av alle disse mer eller mindre tilfeldige egenskaper som vi roter etter i vår egen raritetskiste og så strekker i været med ordene «se her, dette har jeg, det har ikke dyrene!» Følelser. Tankevirksomhet. Læring. Planlegging. Redskaper. Abstrakt tenkning. En og en har mursteinene i muren mellom mennesker og andre dyr falt ut – man har innsett at «de» ligner mer på «oss» enn noen liker å tro. Jeg vet ikke om det er fordi Langdal anser egenskapen «å føre krig!» som ekstra flott, at det står et utropstegn etter den, men beklageligvis fører også dyr krig – det er godt dokumentert hos sjimpanser. Er «femårsplaner» det nye store esset i ermet for menneskeheten?

Uansett hvor godt vi synes om oss selv, har vi ingen god begrunnelse for å avskrive andre arters iboende verdi. Jeg lukker ikke øynene for de egenskaper som teller. Jeg håper tvert imot at vi alle kan åpne øynene for at det som virkelig teller for oss – å leve, å unngå smerte og lidelse, å oppleve glede og gode relasjoner, frihet så vel som trygghet, å kunne realisere vilje, ønsker og potensial – det har vi faktisk felles med mange av våre slektninger. Og at vi innser at våre evner også kan brukes til det beste for andre arter i stedet for til utnyttelse.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse