Annonse
13:24 - 09. januar 2020

Hvor vanskelig kan det være?

Ingen av svarene til Clemet og Røe Isaksen inneholder substansielle og presise svar på de fem kjernepunktene jeg har anført.

Om jeg skal anbefale noe, så er det at Clemet setter seg inn i de sosiologiske bidragene om nyliberalismen, skriver Arne Johan Vetlesen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Annonse

Debatten med Kristin Clemet startet med at jeg stilte spørsmålet: «Hva er det med den norske høyresiden og nyliberalismen?»

I tre innlegg har jeg invitert til diskusjon om ulike aspekter ved nyliberalismen generelt og New Public Management-reformer spesielt, basert på samfunnsvitenskapelig forskning om hvordan de har artet seg for de berørte innen ulike profesjoner i offentlig sektor. Stikkordsmessig har jeg tatt for meg (1) det paradoksale ved individuell valgfrihet innenfor strukturelle rammebetingelser som avkrever omstilling, underordning og lydighet, (2) forvandlingen av systemproblemer til «utfordringer» enkeltindividet ansvarliggjøres for å takle, samt lide under som stress (utbrenthet) for kropp og sinn, (3) skiftet i offentlig ansattes lojalitet, fra å være overfor pasienter, elever og klienter til å gjelde primært overfor ledelsen, med dertil hørende press mot faglige standarder og integritet, (4) overgangen til et utesende og energitappende kontrollregime, med tiltakende krav til rapportering og evaluering av alt utført arbeid, det vil si: et skifte fra tillit til mistillit, fra faglig skjønn til lydighet overfor ovenfrakommende krav fiksert på budsjettbalanse, og der kun det som kan telles og måles, anses relevant, eksemplifisert ved foretaksmodellen i helsevesenet, og (5) den privatkapitalistiske bedriftens rolle som forbilde når prinsippet om konkurranse innføres i offentlig sektor.

Dermed er Clemets gjentatte spørsmål om hva jeg «egentlig vil» besvart: diskutere disse punktene. Er det så vanskelig å forstå? Jeg har vært spent på hva Clemet og Røe Isaksen, to av høyresidens mest ideologisk orienterte politikere, vil svare på den erfaringsbaserte kritikken av reformenes konsekvenser.

Etter ett tilsvar fra Røe Isaksen og to fra Clemet er det enkelt å gjøre opp status: ingen av dem inneholder substansielle og presise svar på de fem kjernepunktene jeg har anført. I stedet har Clemet henvist til Kleppepakkenes misére på 1970-tallet – som om det belyser, enn si besvarer, kritikken av NPM – og kan for øvrig, på høyt generalitetsnivå og tilsvarende lavt presisjonsnivå, melde at hun synes «det meste er bedre enn før». Som om noe – eller noen – blir mer opplyst av det.

Clemet råder meg til å lese om igjen det hun og Røe Isaksen har skrevet (!). Om jeg skal anbefale noe, så er det at Clemet setter seg inn i de sosiologiske bidragene om nyliberalismen jeg har nevnt, fra Pierre Bourdieu, Ulrich Beck og Rasmus Willig, med alle intervjuene de inneholder i et nedenfraperspektiv hvis kontrast til Clemets eget ståsted er blitt overtydelig – heri relevansen av at hun skriver fra og for en privatfinansiert tankesmie. Hun anbefales også Ken Loach sin nye film, Sorry we missed you, samt NRK-serien om 22. juli, som nå vises, og der særlig det ovennevnte skiftet i lojalitet, samt kontrollregimets budsjettfiksering, tematiseres. Ja visst, det er et nedslående materiale, men bare når vi konfronteres med det kan vi komme videre og lære av feilene som er begått.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»