Genomet på vippepunktet

Ved nyttår kom nyheten om at en kinesisk domstol har dømt forskeren He Jiankui og to andre fra teamet bak verdens første genmanipulerte «Crispr-babyer» til fengselstraff for illegal medisinsk praksis. Dermed sluttet et tiår med fantastiske fremskritt innen genetikk med en alvorlig påminnelse om behovet for kontroll og regulering, ettersom grensen for hva vi kan gjøre med bioteknologi, flyttes i drastiske sprang. Hvordan havnet vi her? Hvilken utvikling kan vi vente av et tiår som innledes med fengsling av forskere? Vi kommer tilbake til Crispr-babyene, men la oss starte fortellingen ved tusenårsskiftet.

Milepælen som skulle endre alt. Vårsemesteret 2000 studerte jeg andre semester medisin ved Universitetet i Oslo. Øyeblikket jeg husker best fra auditoriet den våren, var da professoren lot pensum være pensum og heller, med beveget stemme, formidlet siste nytt om innspurten i kartleggingen av det menneskelige arvestoffet. Enda så lite jeg egentlig forsto av denne begivenheten den gangen, så følte jeg likevel en beruselse over å være litt innviet i et historisk øyeblikk. Dette var åpenbart en vitenskapelig milepæl av dimensjoner, som kom til å få stor betydning for mitt fremtidige arbeid – ja, kanskje også for hele mitt eget liv.

Særlig det med jobben skulle vise seg å stemme. I min egen forskningshverdag er det nesten umulig å forstille seg hvordan vi skulle klart oss uten genomet. Men hva med virkeligheten på bakken, utenfor forskningsboblen? Forventningene var enorme til at kartleggingen av genomet også skulle transformere medisinen og gi løsningen på store folkehelseproblemer som kreft, hjerteinfarkt og demens. Med dette utgangspunktet vil nok mange hevde at fremskrittene de siste 20 årene har vært mindre enn forventet.