00:00 - 17. januar 2020

Folkemordet i Rwanda: En nødvendig avklaring

Jeg utfordrer ikke den rådende fortellingen. 

Rwanda 1996: Mennesker som ble drevet på flukt under folkemordet i 1994, vender tilbake - og passerer en kirkegård med 800 av ofrene som ikke kom seg unna, på veien. Foto: Corinne Dufka / NTB Scanpix

Fredag 10. januar hadde Morgenbladet en omfattende, grundig og svært positiv anmeldelse av boken Afrika – Fra de første mennesker til i dag, der Andreas Viestad samtidig roper varsku om behandlingen av folkemordet som tutsibefolkningen i Rwanda ble utsatt for i 1994.

Utgangspunktet for den kraftige kritikken, som trekkes frem i ingress og et tekstutdrag, kan ikke være min egen fremstilling av folkemordet over tre sider. Den følger til fulle den rådende fagtradisjonen, og er helt i samsvar med synspunktene til de forskere som Viestad og jeg fester felles tillit til. Det er da også deres bøker som anbefales i den omfattende litteraturlista. I motsetning til det som man kan få inntrykk av, utfordrer jeg ikke den rådende fortellingen, det har jeg ingen faglige forutsetninger for. Jeg håper det er en tilstrekkelig avklaring for dem som kan ha fått et annet inntrykk i bokomtalen.

Derimot nevner jeg i én setning i slutten av en rammetekst at det også finnes andre vurderinger, og her er det min feil at jeg ikke oppga denne kilden direkte, selv om den befinner seg i bibliografen: Judith Rever (2018), In praise of blood: The crimes of the Rwandian Patriotic Front, Toronto: Random House Canada. Som det går frem av all tydelighet i boken, blir disse synspunkter ikke på noen måte avspeilt i mine vurderinger. Men med tanke på den måten denne setningen er lest og brukt på, og den store plass den er gitt i anmeldelsen, burde jeg kanskje ha sløyfet den helt.

Tore Linné Eriksen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse