08:54 - 16. januar 2020

En rotte taler!

Ambisjonen om høye salgstall krever enkelhet. Dermed må vi nøye oss med Gaute Brochmanns perfiditeter.

Ambisjoner og løsning: I sin anmeldelse skrev Gaute Brochmann at Oslo Arkitekturtriennale hadde en god målsetting, men bommet. Jon Erik Pløger er sterkt uenig. Her fra triennalens hovedutstilling «Biblioteket». Arkivfoto: Camilla Alexandra Lie

Gaute Brochmann føler seg forfulgt av rotter, når han skriver sine arkitekturanmeldelser. Jeg forstår rottene vil «spise» ham, selv om de som vet noe om rotter, sier de er bange for mennesker og flykter, om de kan. Det er kanskje den trengte Brochmann som er rotten som angriper «fiendene»?

Kanskje er det på tide at en «rotte» svarer Brochmann og viser useriøsiteten i hans argumenter. Det som er problemet i Morgenbladet, er at for mange skriver om noe de ikke vet noe om. For Brochmann kunne man nevne postmodernisme, poststrukturalisme, økologisk arkitektur, arkitekturfilosofi, arkitekturkritikk. La meg eksemplifisere.

Når Brochmann i Morgenbladet 6. desember hoverende og med hånlig attityde konstaterer at studentene ved AHO 2005 var «opptatt av å lage det de selv oppfatter som god arkitektur» fremfor å lytte til at «franske poststrukturalister hadde oppløst historien», så viser han ikke alene sitt teorihat, men også sin dype filosofiske uvitenhet. Poststrukturalistene oppløste ikke historien, men historiebegrepet. Men slike viktige forskjeller bekymrer selvfølgelig ikke en positivistisk empirist.

Bærekraftig arkitektur vet Brochmann heller ikke noe om arkitekturhistorisk. Han aner det visst selv. Nordmenn må også være verdensmestre på dette, så er det jo godt de har «verdens høyeste trebygg» i et land med verdens verste klimapolitikk (det finnes visst et enda høyere trebygg i Vancouver, men bryr en selverklært verdensmester seg om det). Som vanlig er landet i virkeligheten sist i klassen også med trearkitektur og økologisk arkitektur. Se for eksempel til Berlin, følg Carsten Hoffs arbeider på 1970-tallet eller les Claus Bech-Danielsens doktoravhandling «Økologien tager form» om estetikk og økologisk planlegging fra 1998.

Brochmann er også sur på Oslo arkitekturtriennale (OAT) som har tekster han ikke forstår og blander kunst og arkitektur. Brochmann hevder 18. oktober at «arkitektur ikke er kunst». Er man en seriøs anmelder av arkitektur, stopper man så med å være anmelder, for det er den største usannhet som vel kan serveres om arkitektur. Og alene det at Brochman selv ofte uttaler seg om fasader, estetikk, form, materialvalg og lignende motbeviser hans utsagn. Arkitektur er, hevder Brockmann «i den konkrete verden». Det er kunst også. Arkitekter som Venturi, Eisenman, Gehry, Libeskind, Virilio, BIG, Snøhetta, Juul & Frost, Jan & Jon, 70 0 Nord, 3RW har, som tusenvis av andre, ingen problemer med et «uavklart» eller inspirasjonsbasert forhold til kunst. En erkemodernistisk arkitekt som Christoffer Harlang sier «arkitektur er kunst» og det er kunstdimensjonen i arkitekturutdanningen som er i fare. Kunst kommer av «å kunne» og arkitektur er «sansbare former», og en «konkret fysisk fremtræden af ikke-fysiske begreber og forestillinger, der vækker vore følelser og bevæger os».

OAT kritiseres av Brochmann for å skrive setninger han ikke forstår. Brochmann er selvfølgelig helt uinteressert i den samfunnsmessige og arkitekturfilosofiske sammenheng triennalens utstillinger bygger på. Det kunne blant annet være blandingskultur som hverdagsliv, hverdagstingenes betydning i rommet, tidens nye romforståelse, fremkomsten av nye sosio-romlige konfigurasjoner, nye subjekt- og identitetsforståelser, fremkomsten av nye livsforminger. Slike samtidskrefter kan man finne inspirasjon til å begrepsliggjøre og forstå med inspirasjon fra franske filosofer som Gilles Deleuze, Michel Serres, Alain Badiou, kompleksitetsteorien hos John Law, og forståelsen av det sosiale samfunn hos Bruno Latour. For bare å nevne noen. De sitater Brochmann viser til, kunne være inspirert av Gilles Deleuze.

Selv om det finnes fremragende skribenter som Sissel Gran og Siri Gullestad i Morgenbladet, er avisens problem dens intellektuelle populisme – Brochmann, Espen Søbye, Gunnar Aakvaag, Bjarne Riiser Gundersen og så videre (alle menn!). Når Søbye alltid fremhever en bok om den er «lettlest» for Søbye, så fjerner Morgenbladet seg samtidig fra lesere som vil ha artikler som skal utfordre og helst leses flere ganger. Men høye salgstall, forstår jeg, er avisens nye ambisjon og det krever enkelhet. Så vi vil ikke få se en artikkelserie om kritisk arkitekturtenkning, arkitekturfilosofi, og forholdet mellom kunst og arkitektur i Morgenbladet. Vi må nøye oss med Brochmanns perfiditeter.

John Erik Pløger

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger sterk vekst i produksjon av protein fra havet.»