07:19 - 29. januar 2020

Den skjulte reformen

Hvordan New Public Management ble en trussel mot velferdsmodellen.

Endringer i offentlig sektor: Hvilke praktiske konsekvenser har  New Public Managment hatt for velferdssektoren? Her: Åpning av det kommunale sykehjemmet Solvang i 1961. Fra venstre formannen i byggekomiteen Hans Sundrønning, politiker Werna Gerhardsen, politiker Kirsten Berntzen, h.r.advokat Roar Fjeld, varaordfører Rolf Stranger, journalist Sverre Brevig, overlege Karl Rørvik og ordfører Brynjulf Bull. Foto: Per Svensson / Aftenposten / NTB scanpix

Morgenbladet har de siste månedene hatt gående en diskusjon om New Public Management (NPM), som er en styringsform basert på nyliberalisme og markedstenkning. Diskusjonens motpoler har vært kjente samfunnsdebattanter som Torbjørn Røe Isaksen og Kristin Clemet, og Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen. På den ene siden blir nyliberalisme og NPM sett på som en positiv styringsform, og på den annen side kritikk av synet om at konkurranse og uregulerte markeder løser alle problemer.

Men hva er NPMs praktiske konsekvenser for velferdssektoren? Mål- og resultatstyring (MRS) og bestiller-utfører-modellen har endret den praktiske hverdagen for fagfolk og verdigrunnlaget i vår velferdsmodell. Det har skapt et omfattende byråkrati med pseudoarbeidere, dårligere arbeidsmiljø, lite effektiv styring og redusert utnyttelse av fagfolks kapasitet. Det kan være grunn til å se nærmere på hvordan denne styringsformen kom snikende inn i offentlig forvaltning som den skjulte reformen.

På LO Stats kartellkonferanse i november i fjor, tok Jonas Gahr Støre et oppgjør med NPM som styringssystem i offentlig forvaltning. Optimismen steg et lite hakk blant fagarbeidere i ulike deler av velferdssystemet som har opplevd tvangstrøyen, målemanien og ukulturen som har utviklet seg i kjølvannet av NPM. Støres oppgjør står i kontrast til Jens Stoltenbergs tidligere utsagn på LO Stats kartellkonferanse i 2008 hvor det kom sterk kritikk av NPM. Han sa: «Jeg vet ikke hva NPM er for noe, men om dere er mot det, er sikkert jeg det også.» Han hadde antagelig sine ord i behold, for seks år tidligere hadde han innført en av velferdens største reformer: sykehus som helseforetak. En reform utført i rekordfart og uten forutgående utredning, og som bar alle kjennetegn på NPM.

Ifølge Maktutredningen i 2003, er det blant annet følgende hovedtrekk ved NPM: 1) Overgang fra regelstyring til mål- og resultatstyring (MRS) med resultatmål, rapportering av resultat, og belønnings- og straffesystemer, 2) endring av personalpolitikken med vekt på kontrakter, prestasjonslønn og lønnsulikhet, og mer midlertidige ansettelser, og 3) økt konkurranse og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, og skille mellom den som bestiller og den som produserer tjenestene. Lønnsomhet, effektivitet og konkurranse var de nye idealene.

Slike reformer var allerede gjennomført i land som Thatchers Storbritannia, Reagans USA og i New Zealand, som hadde en klar forankring i nyliberalisme og markedstenkning. OECD-landene fulgte raskt opp med tilsvarende reformer, sammen med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Mye av dette tankegodset ble gitt i det såkalte Hermansen-utvalget i 1989. Hans ideologiske program var å gi markedsideologien et sterkere gjennomslag i stat og forvaltning. Dette førte til, slik Rune Slagstad skrev i De nasjonale strateger i 1998, at vi fra slutten av 1980-tallet fikk et systemskifte fra plan til marked. I 1987 vedtok regjeringen at innen 1990 skulle MRS benyttes som styringsprinsipp, som senere er blitt forsterket i statens forvaltnings- og personalpolitikk, i budsjettproposisjoner og i regelverket for økonomistyring.

Bondevik-regjeringen nedsatte i 1998 et offentlig utvalg som fikk i oppdrag å utrede innføring av et marked i produksjonen av offentlige tjenester, anbudskonkurranse og privatisering. På grunn av regjeringsskifte ble heldigvis utredningen lagt i en skuff. Det mest ekstreme utslaget av nyliberalistisk eksperiment så vi i den danske kommunen Farum på begynnelsen av 2000-tallet, som i Norge ble fremstilt som en forbilledlig reformkommune. Ordfører Brixtofte ble invitert til NHOs årskonferanse, hvor han postulerte at det meste av kommunal virksomhet kunne konkurranseutsettes, privatiseres og leies tilbake. Til og med rådhuset ble solgt og leid tilbake fra private eiere.

I 2009 la regjeringen frem en stortingsmelding som handlet om fornyelse av offentlig sektor uten å omtale problemene med kontroll- og rapporteringsrutinene som fotfolket opplevde som en stor og unødig belastning. Her hadde den rødgrønne regjeringen og stortingsflertallet en god anledning til å rydde opp i det byråkratiet de selv hadde vært med på å skape. SVs stortingsgruppe hadde utredet hvordan offentlig sektor kan styres bedre, og viste til hvordan NPM både var ineffektivt og kostbart. Men SV, som hadde fornyingsministeren, var ansvarlig for at stortingsmeldingen ikke nådde frem i regjeringen, som hadde som ambisjon at Norge skulle ha verdens beste offentlige forvaltning. Tvert imot ble det fastslått at mål- og resultatstyring fortsatt skulle være et overordnet styringsprinsipp i staten.

Men fire år senere endret holdningen seg. I forbindelse med Stortingets behandling av 22. juli-kommisjonens rapport, kom kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer fra Ap, SV og Sp med en merknad som var en sviende kritikk av styringssystemet og dens ledelseskultur, og at målstyringen var blitt et hinder for gode og kvalifiserte avgjørelser.

Selv om Arbeiderpartiet hadde vært påvirket av den nyliberalistiske vinden som blåste over Europa, har den nåværende regjeringen gått enda lengre. I sine regjeringserklæringer hevder regjeringen at det ikke er forskjell på vareproduksjon i det private næringsliv og offentlige ytelser av velferdstjenester. Derfor må det offentlige bli mest mulig lik privat sektor. Det er regjeringens politikk. Det som underslås er at det er stor forskjell på produksjon av en vare i en bedrift, og å yte velferdstjenester til mennesker med ulike individuelle behov. Det er Fremskrittspartiet som gjennom sitt program har brakt dette inn i regjeringen, og som er en tro kopi av Thatcher og Reagans politikk som aktivt gikk inn for å bryte ned offentlige velferdsytelser. Siv Jensen har klart gitt uttrykk for at den nyliberalistiske ideologen Ayn Rand er hennes yndlingsforfatter, og at Margaret Thatcher er hennes politiske forbilde. Det gjenstår å se om den nye trepartiregjeringen uten Frp vil videreføre dette.

Vi ser en utvikling som beveger oss bort fra velferdssamfunnet og dets verdigrunnlag, og over i et annet samfunn med mindre vekt på fellesskap, solidaritet og likhet for alle. Konkurranse, forretning og marked er de nye idealene for dem som ønsker et annet samfunn. Når Erna Solberg har uttalt at Aps mål er å gjøre alle avhengige av velferden, betyr det at hun ønsker et annet samfunn. Når Torbjørn Røe Isaksen skriver bok om velferden etter velferdsstaten og støtter seg til en av markedsliberalismens fremste tenkere som Friedrich Hayek, betyr det at han ønsker seg et annet samfunn. Med slike holdninger blir velferdsmodellen og dens verdigrunnlag, som møysommelig er bygget opp etter krigen, sakte demontert.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger sterk vekst i produksjon av protein fra havet.»