10:24 - 19. januar 2020

Den kjempende republikken Iran

I Teherans konflikt med amerikanerne, araberne og israelerne ligger også en voldsom innenrikspolitisk kamp mellom den islamske republikkens tilhengere og nasjonalistiske motstandere.

Revolusjonens leder: Fra monarkiets fall og frem til hans død 3. juni 1989, ble alle spørsmål av betydning i Iran avgjort av ayatolla Khomeini. Her: Veggmaleri i Teheran. Foto: Kaveh Kazemi /Getty Images

Forrige onsdag møtte president Donald Trump en spent verdenspresse og sa at Iran tilsynelatende hadde trappet ned. Men den iranske nasjonalforsamlingens ekstraordinære bevilgning på 200 millioner euro samme dag til landets utenlandsoperasjoner tydet på det stikk motsatte. Teheran var allerede godt i gang med å trappe opp, og det med loven i hånden.

Grunnlover er interessant lesning, og Den islamske republikken Irans grunnlov er intet unntak. Under tiende kapittel, hvor retningslinjer for landets utenrikspolitikk er meislet ut, finner man for eksempel artikkel 154, som dikterer at Den islamske republikken Iran anser menneskets ve og vel i alle menneskelige samfunn som sitt mål, og anerkjenner at alle folk i verden har krav på uavhengighet, frihet og et rettferdig styre. Følgelig støtter republikken de undertryktes kamp for rettferdighet mot undertrykkerne, samtidig som den avstår fullt og helt fra enhver innblanding i andre nasjoners indre anliggende.

Da nevnte grunnlov avløste grunnloven av 1906 etter revolusjonen i 1979, rådet det en tid tvil blant ordinære iranere så vel som makthaverne over hva ovennevnte artikkel og så godt som alle andre bestemmelser ville tilsi. Men i løpet av det neste tiåret tvang den ene situasjonen etter den andre frem klargjøringer, og det ble gradvis tydelig hva lovene betydde i praksis.

Fra monarkiets fall og frem til hans død 3. juni 1989, ble alle spørsmål av betydning i Iran avgjort av ayatolla Ruhollah Khomeini, revolusjonens leder. Hans praktisering av artikkel 154 viste klart at det å støtte undertrykte folks kamp mot undertrykkerne ikke var som innblanding i andre staters anliggende å regne. De var jo ikke annet enn illegitime marionetter, og hvem som var underkuet og hvem som var despot, utkrystalliserte seg etter hvert som Teheran kastet seg inn i sjiaenes og kurdernes kamp mot Saddam Hussein i Irak, palestinernes og libanesernes motstand mot Israel, samt African National Congress sitt motverge mot apartheidstyret i Sør-Afrika, for å nevne noen eksempler.

22. september 1980 benyttet Hussein seg av uordenen som hersket i det postrevolusjonære Iran og angrep landet i håp om å annektere de tilgrensende oljerike, sunnidominerte områdene og samtidig stoppe Khomeinis egging av sjiamuslimene i Irak. Utrolig nok kom angrepet som lyn fra klar himmel for Teheran, men da de omsider gjenvant sansene, anså de aggresjonen som en gyllen anledning til å anvende artikkel 154 for alvor, og siden den gang har Khomeinis ord Veien til Jerusalem går via Karbala brent seg fast i iraneres, arabernes og israelernes hoder.

På sensommeren 1988 var Iran og Irak endelig utslitte nok til å godta tilbaketrekking og våpenhvile. Krigstretthet og Khomeinis død året etter resulterte i at doktrinen ble tonet ned. Men så begynte utviklingen i regionen å endre seg i Teherans favør helt av seg selv. I 1991 utraderte en internasjonal koalisjon det irakiske militæret under Gulfkrigen. Så bombet USA landet igjen i 1998, og i 2003 foretok de et siste nådestøt mot Hussein. Riktignok var det voldsomme amerikanske militærnærværet som fulgte med, ytterst prekært for Irans sikkerhet, men Teheran konsentrerte seg heller om å så der USA hadde ploget. Metoden hadde båret frukter etter amerikanernes innføring av demokrati i Afghanistan i 2001, og Teheran satte sin lit til at Washingtons statsbygging i Irak ville medføre at dissidentene som Iran i en årrekke hadde gitt ly til og dressert, kunne vende tilbake og spille en rolle i landet.

På lik linje med Hizbollah i Libanon var president Hafez al-Assad Irans allierte allerede før USA påbegynte sine endevendinger. Men etter at Assads sønn tok over det sekulære familieforetaket og fikk wahhabitter på døren i 2011, fikk Teheran også en betydelig militær tilstedeværelse i Syria på invitasjon av Damaskus. På samme måte økte Teheran sitt nærvær i Nord-Irak idet de svarte på de sunnimuslimske kurderes nødrop. Og etter atomavtalen og sanksjonsletten i 2015 hadde Teheran jammen overskudd til å bistå et sjiamuslimsk opprør i Jemen mot den Saudi-vennlige regjering i San’a.

Det er en mager trøst for landene i regionen at Teherans rikelige innhøstinger i stor grad skyldes både den amerikanske utenrikspolitikken og invitasjoner fra diverse aktører. Mens de, som selv har invitert USA til regionen for å beskytte seg, begynner å frykte for virkeliggjørelsen av Khomeinis skrekkinngytende doktrine: en iransk akse fra de afghanske fjell til Libanons strender med utløpere sørover til Kuwait, Saudi-Arabia, Jordan og Israel, i tillegg til et solid balletak på de vitale ferdselsårene Hormuzstredet og Bab el-Mandeb.

Trumps samtidige likvidering av den iransk-irakiske tandemen Qasem Soleimani og Abu Mahdi al-Mohandes i Bagdad 3. januar ga Iran den raskeste innhøsting hittil. USA satt umiddelbart igjen med et symbol på iransk-irakisk samhold, og noen timer senere navigerte irakiske representanter i parlamentet landet sitt nærmere iransk farvann ved å votere for å kaste ut alle utenlandske styrker. Teheran gjengjeldte attentatet med tretten kryssermissiler mot baser som var blitt brukt til å gjennomføre drapene, uten at USA tok til motmæle. I farten skjøt Teheran ned et ukrainsk passasjerfly – en menneskelig feil visstnok – og fikk 176 nye liv på samvittigheten

En viss bismak fikk også den innenrikspolitiske seieren for Teheran. Etter å ha galvanisert et strigråtende gravfølge uten sidestykke, måtte de få dager senere finne frem tåregassen for å spre demonstranter og kvele deres steinharde slagord mot Soleimani og landets øverste leder. Slike tumulter har ridd teokratiet som en mare fra fødselen av med ulike utgangspunkt og styrke. Forrige hendelse var like før jul og skal angivelig ha kostet staten og demonstrantene henholdsvis flere hundre millioner dollar og godt over tusen liv.

At stenging av ulydige aviser, beskyldninger om valgfusk, fall i aksjemarkedet, korrupsjon, inflasjon, subsidiereformer og nå også en menneskelig feil, blir påskudd til å velte den islamske republikken, er alle tegn på at en rekke langfingrede, skruppelløse utenlandske makter driver et hemningsløst spill for å tilintetgjøre et fremadstormende, selvstendig Iran, vil styresmaktene si. Men det virker ikke overbevisende på et tilsynelatende voksende segment av befolkningen som tenker at presteveldet ikke kan skylde på andre enn sine egne etter en-og-førti år ved roret. Blant slagordene kritikerne risikerer liv og lemmer for, er Ikke Gaza, ikke Libanon, livet mitt ofrer jeg for Iran og Fienden vår, den er her. Det er løgn det de sier, at det er Amerika – slagord som i realiteten vil komme teokratiet, og da spesielt dets artikkel 154, til livs innen det styrter Iran i grus med sine kostbare, ideologiske, militære eventyr.

I Teherans konflikt med amerikanerne, araberne og israelerne finnes følgelig ikke bare kimen til krig og galvanisering av befolkningen, men også en voldsom innenrikspolitisk kamp mellom den islamske republikkens tilhengere og nasjonalistiske motstandere, som ikke vil løfte en finger for å hjelpe Teheran. Det er en kompleks vekselvirkning hvis ende er vanskelig å forutsi. Men det er trygt å si at den kan ikke fortsette i det uendelige.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse