---
Trandum
Norges eneste utlendingsinternat ligger på Trandum. Det driftes av Politiets utlendingsenhet.
Fengslingen er ikke en straff, men brukes for å sikre at de med ulovlig opphold kan sendes ut med tvang.
De fleste er fengslet i mindre enn 72 timer, men de kan holdes i opptil 18 måneder.
Studien ble gjennomført ved Universitetet i Oslo gjennom deltagende observasjon og intervjuer.
---
Vi snakket med «Amal» om det å være innsatt på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Han opplevde fremtiden som truende, for han visste ikke hva som kom til å skje med ham. Om natten fikk han ikke sove, og da fikk han heller ikke det fristedet fra vonde tanker som søvnen kan gi oss. Andre innsatte opplevde de var låst fast i en statisk tidløshet, mens verden utenfor raste av gårde. Vi ble slått av hvor viktig tiden var i fortellingene vi hørte på Trandum. Mange prøvde å gjøre noe med tiden, manipulere den, for å holde ut oppholdet.
Tiden har et objektivt fundament, som kan måles. Samtidig er opplevelsen av den subjektiv og flyktig. Forskere har for eksempel vist at tidsopplevelsen endres når intellekt og følelser er intenst aktivert. Ta tilstanden vi kaller «flow»: Den innebærer både dyp konsentrasjon og intens glede, mens tiden bare blir borte. Du kan oppleve det når du kjører ned en bratt fjellside på ski eller når du får saksofonen til å gi alt, i et langt solonummer. Da kan tiden rett og slett løses opp. Det samme kan skje ved dyp meditasjon.
Men for noen går tiden sakte, på en utmattende eller vond måte. Det gjelder for mange som sitter i fengsel. Da teller de fleste dagene til de skal slippe ut. Mange innsatte snakker om «tom tid». I vår studie av Politiets utlendingsinternat var tidsopplevelsen annerledes. De som sitter her er nemlig i en helt særegen situasjon: De vet som oftest ikke når tvangsutsendelsen skjer. De ønsker nok å slippe ut, men gruer seg også fordi det innebærer å bli transportert bort, ut av landet. Hverdagen er preget av uvisshet og anspent venting. De er på vakt, tolker signaler. Når er det min tur? De sitter der på grunn av brudd på utlendingsloven og ulovlig opphold i landet. Men de opplever seg ikke som kriminelle. Fengslingen på Trandum er et sikkerhetstiltak før de sendes ut med tvang, ikke en straff. De fleste sitter der i korte perioder, men noen blir sittende over lengre tid. Det er disse langtidsinnsatte vi har snakket med og observert, og det er de som kjenner mest på institusjonens uforutsigbarhet og tomhet.
Trandum minner på mange måter om et ordinært høysikkerhetsfengsel, likevel er de to institusjonstypene helt ulike. I fengselet skal en rehabilitere og motivere fanger til et lovlydig liv. På Trandum er målet å få de innsatte sendt ut av landet. De som sitter i et vanlig fengsel vet dessuten ofte hva de går tilbake til etter endt soning. Det gjør ikke innsatte på Trandum.
Kombinasjonen av uforutsigbarhet og meningsløs og «tom tid» gir rom for negative tanker, og leder lett til både frustrasjon, motløshet og tidvis aggresjon. Hvordan kan man navigere i et slikt tidslandskap? Hvordan kan man håndtere langtekkelig venting og fylle tom tid? Vi observerte særlig fire strategier for å fylle tom tid på Trandum. Sett utenfra kan det hele virke smått og trivielt. Inne i institusjonen ble dette avgjørende for å dempe tidssmertene og for å forme eller manipulere deres egen tidspersepsjon.
Den mest utbredte strategien er å leve i «slow motion». Det dreier seg om å utføre selv de enkleste handlinger i lav hastighet. De både snakket og gikk langsomt, og små ting, som å lage en kopp te eller å rydde på rommet sitt, ble gjort i et eksepsjonelt sakte tempo. Ofte kunne de også «hale ut» hverdagslige aktiviteter. Når innsatte ble bedt om å hente noe fra rommene sine, eller ble vinket inn til en samtale med ansatte, tok de seg bedagelig god tid. Logikken bak denne slow motion-strategien er paradoksal, men enkel: ved å strekke ut lengden på de hverdagslige handlingene, kan mest mulig av den tomme tiden fylles. Da oppleves det som om tiden går fortere.
Den andre strategien er motsatsen til dette. Mens innsatte selv tar seg god tid og strekker ut hverdagslige handlinger, har de lav toleranse for at andre møter dem med samme langsomhet. De hadde årvåkent blikk for de minste tidsavvik. Et lite minutt til og fra forventede og rettmessige hverdagsaktiviteter som for eksempel måltider kunne skape krass kritikk, tøffe konfrontasjoner og noen ganger voldelig utagering. Slike forsvarsmekanismer har flere funksjoner: ved å ta vare på egen tid, som en selv rettmessig «eier», utøves motstand mot makten, samtidig som den tomme tiden fylles med tilbakeholdt energi og intensitet.
En tredje strategi er bruk av psykoaktive stoffer. Det er godt dokumentert at rusmidler og medikamenter kan fungere som en fluktrute for mennesker. Mindre kjent er det at dette også kan bidra til å endre opplevelsen av tid. På Trandum er særlig sovemedisiner av benzodiazepin-typen en populær tidsmanipulator. Noen brukte dem for å dempe angst og motløshet om natta, andre brukte dem bevisst for regulering av tid og døgnrytme. Målet var å sovne tidlig på kvelden og å stå opp sent om morgenen. «Aram», for eksempel, humret da han selvironisk fortalte at han «spiste piller hele natta og drakk kaffe hele dagen».
Den siste strategien er religionsutøvelse. Mange innsatte var eller ble troende under tiden på Trandum, og de ukentlige fredagsbønnene hadde stort oppmøte. Denne strategien er mer subtilt koblet til tid, men den er nok like nyttig. For ikke bare er religionsutøvelse et meningsfylt tidsfordriv for innsatte, men troen bidrar til å dempe og skape aksept for den store og tidvis kvelende uforutsigbarheten institusjonen produserer. Tanken på et annet liv, etter dette, gjør det hele lettere å holde ut.
Å sitte fengslet på Trandum er ikke en straff. Likevel ble vi slått av hvor smertefullt de innsatte opplevde oppholdet. Like slående var de kreative teknikkene de brukte for å håndtere tidens smerter. Men vi tror institusjonen kan gjøre mer slik at den smertefulle tiden håndteres bedre. Uforutsigbarheten kan nok dempes noe. De innsatte kan få hjelp til å fylle den tomme tiden. Det kan lindre frustrasjon og gjøre institusjonen til et bedre sted å både bo og jobbe i.
Liridona Gashi, stipendiat, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO
Willy Pedersen, professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO
Thomas Ugelvik, professor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO