Annonse
14:39 - 15. januar 2020

Befolkning uten forskning

Demografifaget i Norge smuldrer opp. 

Vitenskap om befolkninger: Demografifaget er en møteplass for konkret og jordnær samfunnsforskning, skriver Torkild Hovde Lyngstad. Her: Folkemengde på operataket i Oslo. Foto: Bjørn Frostad / Samfoto / NTB scanpix
Annonse

Kunnskapsnasjonen Norge mangler et senter for demografisk forskning. Demografi er vitenskapsdisiplinen om befolkninger. Det er sentralt i alle store samfunnsspørsmål. Befolkningsvekst påvirker klimagassutslipp, og klimaendringer rammer sårbare befolkninger hardest. Ulik veksttakt gjør at verdens tyngdepunkt skyves nærmere Afrika og Asia. Internasjonal migrasjon er en spenningsfaktor i forholdet mellom mange land og regioner, som for eksempel EU og Tyrkia. I Norge har vi andre utfordringer, som en rekordlav fruktbarhet vi ikke forstår årsakene til. Aldri har det bodd flere innvandrere i Norge, og integrering har mange demografiske sider. Sentralisering og aldring av befolkningen setter press på kommunal tjenesteyting.

Demografien er sentral i enhver samfunnsforståelse. Faget ligger mellom samfunnsvitenskap, historie, statistikk og medisin, og blir en møteplass for konkret og jordnær samfunnsforskning med mange anvendelser: Kommunal forvaltning og samfunnsplanlegging, økonomisk modellering, barns levekår i familier og integreringspolitikk, for å nevne noen. Likevel smuldrer nå grunnlaget for et levende demografifag opp.

Statistisk sentralbyrå har vært demografiens historiske base. Byråets forskningsavdeling har drevet demografisk forskning og overvåkning av høy kvalitet. Det er imidlertid usikkert hvilken rolle demografifaget vil få i SSBs nye strategi. De siste årene har antallet demografer i SSB krympet betraktelig. Dette har ikke skapt like store overskrifter som direktørens avgang eller krangler om modellvalg, men kan ha konsekvenser.

På 1990-tallet ble det opprettet et begrenset studietilbud ved Universitetet i Oslo. I dag er fremtiden til tilbudet er svært usikker. I andre europeiske land finnes gjerne et nasjonalt institutt, eller et stort universitetssenter. I Sverige finnes en stor avdeling ved Stockholms Universitet. Tyskland har både et stort nasjonalt institutt for overvåkning (BiB) og et Max Planck-senter med mange forskere og store ressurser (MPIDR).

Situasjonen er altså den at vi – til tross for enorme demografiske samfunnsutfordringer – mangler et nasjonalt kompetansesenter for demografisk forskning og overvåkning. Hverken i sentralforvaltningen eller UH-sektoren finnes en instans som ser det som sin oppgave å ivareta demografifaget. Uten at et universitet eller et nasjonalt institutt gis dette ansvaret og de nødvendige ressurser, vil faget smuldre opp. Kunnskaps- og Finansdepartementene må bli klar over situasjonen.

Ironisk nok finnes mange dyktige demografer i Norge. Norske forskere hevder seg eksempelvis svært godt i konkurranse om midler fra det europeiske forskningsrådet ERC. Det finnes også toppmiljøer innen spesialområder som f.eks. sammenhengen mellom fruktbarhet og helse. Det som mangler, er en institusjon som kan organisere og forvalte kunnskap og utdanning innen demografi. Ved å gi demografien et institusjonelt hjem sørger vi for både en viktig kilde til samfunnskunnskap og forskning på toppnivå.

Torkild Hovde Lyngstad

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse