«Samtidsdiagnosen (i litteraturen) synes å være at samfunnet er en gigantisk elendighetsmaskin hvor nordmenn generelt og middelklassen spesielt lever ufrie og meningsløse liv», skriver Gunnar Aakvaag i Morgenbladet 17. januar og gir en del eksempler på romaner han mener viser dette. Folk lever trøstesløse liv: «Deres hverdag er diktert av et massivt system av krav og forventninger fra partnere, barn, venner, naboer, jobb, skole, karriere, boliglån og så videre. (…) Hverdagens rutiner er tomme, tappet for betydning».
Mot det bedrøvelige bildet som tegnes i litteraturen, setter Aakvaag opp virkeligheten, eller det han, med sitt blikk, mener er virkeligheten: «Aldri har vi hatt mer frihet på sentrale livsområder som utdanning, yrke, jobb, bosted, partner, livssyn, fritid, kultur og politikk. Derfor har vi aldri hatt større muligheter til å utfolde våre evner og interesser og leve dypt meningsfulle liv».
Ja vel? Når Aakvaag skriver at «vi aldri hatt større muligheter til å utfolde våre evner og interesser og leve dypt meningsfulle liv», kunne han jo presisert at dette er en selvbiografisk betraktning som muligens er gyldig for ham og hans nærmeste omgangskrets, men neppe for ofrene for Nav-skandalen eller en underbetalt rengjøringsarbeider i hotellbransjen, som skaper verdiene som gjør hotelleieren til milliardær. De befinner seg åpenbart langt utenfor Aakvaags syns- og erkjennelsesfelt.
Men hva så med denne middelklassen som befinner seg innenfor Aakvaags synsfelt, den som lever i en materiell rikdom det knapt finnes maken til i historien, der den sitter med laptopene sine i romslige leiligheter og surfer på nettet etter hoteller i New York for å bryte ut av tristessen, og det eneste som blir synlig i romaner er meningsløshet og tomhet?
(I parentes bemerket: Om Aakvaag hadde satt seg inn i statistikken om forfatterinntekter, ville han oppdaget at de færreste forfattere lever slike økonomisk bekymringsløse liv, men la nå det ligge.)
Hva er det Aakvaag ser når han ser på litteraturen? Han ser at velstanden og friheten ikke er synlig i romanene. Men lest med en annen innfallsvinkel vil kanskje romanene Aakvaag mener ikke er samfunnsmessig relevante, være nettopp det? Hva kan vi øye på med et annet blikk? Utakknemlighet over friheten som er oss gitt? En oppdagelse av tomheten i «friheten»? Ensomhet? Avmakt?
For det er jo sant at mange av oss her til lands lever de mest privilegerte liv historien kan oppvise. Samtidig lever vi også uhyre ensomme liv. Vi har aldri hatt mer frihet, nei, antagelig ikke, men det innebærer også «friheten» til å falle utenfor, og om vi gjør det, er det vår egen skyld. Er du den nevnte lavtlønnede rengjøringsarbeideren, skyldes det ikke at du strukturelt tilhører en underbetalt arbeiderklasse, det skyldes at du har gjort dumme, individuelle valg. Det er den rådende fortellingen, og Aakvaag gir den sin fulle tilslutning. Det finnes et ord for det: klasseblindhet.
Det finnes et ord for det: klasseblindhet.
Det Aakvaag ikke ser i sin lesning av samtidslitteraturen, er at den forteller om liv uten en himmel over – enten den himmelen nå gir mening fordi den består av å være en nødvendig del av et fellesskap, eller at det rett og slett befinner seg en gud der oppe som, enten hen er der eller ei, gir folk en følelse av å være en del av noe større enn seg selv. Det er kanskje dette som er mangelsykdommen i vår tid, å være en – nødvendig – del av noe som er større enn oss selv? Da er det kanskje ikke så underlig at livet over laptopen blir en smule meningsløst.
Og en (eller to) ting til: Aldri har vi hatt mer frihet når det gjelder for eksempel politikk, ifølge Aakvaag. Aldri har vi heller hatt større materiell rikdom. Det første er sant, i den forstand at vi kan melde oss inn i hvilket parti vi vil, vi kan uttrykke hvilke synspunkter vi vil, men det er også usant, for det forandrer jo ingenting. Jeg vet ikke hvor stor politisk frihet Aakvaag føler at han har i møte med klimakrisen, men for mange av oss andre er vel avmaktsfølelsen større enn frihetsfølelsen etter hvert som krisens konsekvenser blir åpenbare? Den samme avmakten vi kjenner, her vi sitter med vår materielle rikdom, mens mennesker, like verdifulle som oss selv, drukner i Middelhavet.
Hver ettermiddag snegler bilkøene seg langsomt ut av de store byene. I de bilene sitter de frieste menneskene som noensinne har levd, i de flotteste bilene som noen gang er produsert, men de sitter like fordømt fast i bilkøen, en gedigen ansamling av biler som ikke er noe fellesskap, de skal bare hjem, hver til sitt.
Jeg vet ikke, jeg. Hva som står i en roman kommer også an på den som leser den.
Håvard Syvertsen