08:15 - 12. desember 2019

Trojanske hester under juletreet

Det er lett å se at smarthjem er praktisk. Men er du komfortabel med at støvsugeren, kjøleskapet og brannvarsleren din overvåker deg på vegne av kommersielle selskaper?

Hjemmet = kommersiell gullgruve: Smarthjemutstyr er nå tilgjengelig som hyllevare hos Elkjøp, Clas Ohlson, Ikea og en rekke andre. I tillegg kjemper norske gründerbedrifter og globale teknologiselskaper som Amazon, Google, Apple og Samsung om hjemmets gunst, skriver Dag Slettemeås. Her kunne man lære integrering av Amazons Alexa i smarthjem under et forbrukerelektronikkshow i Las Vegas. Foto: Roger Kisby / The New York Times / NTB Scanpix

Det nærmer seg jul og elektronikkbransjen har allerede kåret årets julegave: smarthjemprodukter. I 2019 har norske forbrukere gått mann av huse for å få tak i smarte dørlåser, ringeklokker, støvsugere, kjøleskap, brannvarslere og høyttalere. 

«Smartifisering» av hjemmet er blitt populært og overkommelig i pris. Forbrukere lar seg fenge av at mange smartprodukter kan kobles til internett og ikke bare fungerer i lukkede hjemmenettverk. Dette gjør dem lette å bruke. Dessuten snakker tingene i større grad sammen, slik at tjenester enklere lar seg kombinere. Vi ser konturene av at hjemmet blir en slags node, tett koblet til tingenes internett (IoT) og fremtidens smartinfrastruktur. 

Samfunnet kan dra nytte av slike «mini-IoT-hjem» for å løse utfordringer innen klima, energi og nasjonal sikkerhet. Men blir smarte og tilkoblede hjem nødvendigvis trygge og gode hjem?

Smarthus har lenge vært synonymt med helhetlige, lukkede og kostbare systemer levert av selskaper med spesialkompetanse. Slike hus har stort sett vært interessante for teknologifantaster med god råd eller velferdsteknologiaktører. Nå er smarthjemteknologi på full fart inn i massemarkedet, og markedsføringen har skiftet fra upersonlige smarte «hus» til mer intime smarte «hjem». Smarthjemutstyr er nå tilgjengelig som hyllevare hos Elkjøp, Clas Ohlson, Ikea og en rekke andre. I tillegg kjemper alarm- og sikkerhetsleverandører, norske gründerbedrifter og globale teknologiselskaper som Amazon, Google, Apple og Samsung om hjemmets gunst. Hjemmet anses som en kommersiell gullgruve.

Tidlig på 2000-tallet sto «slaget om stuen». Bredbåndsaktører kjempet om portvaktrollen for å kontrollere det kommersielle medietilbudet i norske hjem. I dag står slaget om hjernen til nettverket av smarte enheter i hjemmet. Gigantselskaper posisjonerer seg for å styre hjemmets smart-økosystem, og tilbyr digitale assistenter med tillitvekkende kvinnelige stemmer. 

I en forstad utenfor Seattle bygges hele nabolag der tusenvis av smarthjem utrustes med Amazon-teknologi som standard. Husholdet er den viktigste forbruksenheten i samfunnet, og kontroll over den er derfor avgjørende for å sikre tilgang til lommeboken og data om hverdagslivet. «Smart» arbeidsbesparing har sin pris i at hjemmet selv i større grad utfører markedsanalyse på vegne av selskapene. 

Ifølge den amerikanske teknologikritikeren Shoshana Zuboff gjør kontinuerlig sporing og overvåkning av hverdagslige gjøremål – «overvåkningskapitalisme» – forbrukere numne, resignerte og avhengige i sine relasjoner med kommersielle krefter. Personvernet og individets frihet, autonomi og integritet står på spill.

Hjemmet, spesielt i vår vestlige moderne tid, har en viktig funksjon i å skape en beskyttende ramme rundt familien. Et bolverk mot det utrygge og fremmede «der ute». Et fristed for å hente seg inn etter arbeid og skole. Det skal gi fysisk beskyttelse og forhindre offentlig inngripen og kommersiell manipulasjon. Men med utviklingen av digital og mobil teknologi har verden utenfor trengt stadig dypere inn i privatlivets sfære. Konstant tilkoblede hjem betyr en motorvei av data og innsikt inn og ut av hjemmet. Den fysiske døren kan være lukket, men de digitale bakdørene er mange. Det å trekke en hel «industriell revolusjon» inn i hjemmet vil utvilsomt by på en rekke utfordringer. På mange måter kan det se ut til at privatiseringen av hjemmet, som kom med industrialiseringen, er i ferd med å forsvinne i det tilkoblede samfunnet.

For en tid tilbake ble metaforen «den trojanske hest» benyttet i Sifo-forskning om foreldres ambivalente forhold til ny teknologi. Bredbånd og nye medier ble frivillig sluppet inn i hjemmet, men mediene ble samtidig ansett som en trussel; bærere av potensielt farlig eller fremmed innhold som kunne skape konflikt, stjele dyrebar tid og oppmerksomhet, og dermed true familiesosialiteten. Det handler om mer enn trojanere i form av ondsinnede dataprogram. Sårbarheten er av mer eksistensiell karakter når hele hjemmet blir en teknologi som aktivt handler og beslutter. 

Vi må leve med det innebygde paradokset i teknologien, at den kan både hjelpe og skade – samtidig.

Smarthjemmet kan dessuten utgjøre en risiko for samfunnet for øvrig. Gjennom skadevare kan usikrede rutere, kameraer og kjøleskap opptre som zombier i koordinerte botnet-angrep, uten at eierne vet om det. I 2016 ble hundretusenvis av smartting infisert av skadevare, og internett ble lammet i store deler av USA. De siste par årene har antall cyberangrep mot IoT-utstyr økt dramatisk.

Vil «årets julegave» gi oss et trygt og godt hjem å bo i? Sikkert, men vi må leve med det innebygde paradokset i teknologien at den kan både hjelpe og skade – samtidig. Det handler om kontroll, tillit og om ikke å bli fremmedgjort, utnyttet eller overvåket i eget hjem. Familier trenger derfor tid til å temme og tilpasse teknologien til hjemmets verdier og rutiner. Men teknologien er utålmodig og markedskreftene enda mer så. 

Er det i det hele tatt mulig å få oversikt over det økende antallet digitale tilkoblinger hjemmet har til verden der ute, og samtidig gjøre fornuftige vurderinger av nytte og risiko? Fordelene med smartteknologi er lette avdekke, men sårbarhetene langt mer krevende. En fersk Sifo-undersøkelse viser at norske forbrukere allerede har en rekke smartting hjemme. Folk flest har tillit til at smarttingene er trygge, og studien antyder optimisme på smarthjemmets vegne. Men kun halvparten vet for eksempel at de har smarte strømmålere hjemme. En rekke utenlandske undersøkelser viser samtidig at mange frykter smarthjemmet.

Bevisstgjøring og kompetanse er derfor avgjørende. Dette gjelder spesielt når en ikke har lokal kontroll, men gjør seg av avhengig av eksterne teknologigiganter med uoversiktlige dataavtaler og koblinger dypt ned i kaliforniske serverparker. Sentrale spørsmål kan være om smarthjemmet vil virke hvis internett går ned? Om smarte ting blir «dumme» dersom leverandøren går konkurs og kutter skyforbindelsen? Om tilkoblede lyspærer kan hackes og gi tilgang til sensitive data andre steder i hjemmet? Om de intime samtalene hjemme i det hele tatt er trygge? 

I hele oktober har myndighetene vektlagt behovet for en robust «sikkerhetskultur» både i organisasjoner og hjem. For tilkoblede hjem må denne kulturen inkludere alle i hjemmet, og ikke kun en kyndig administrator. Slik kan en forhindre at hjemmet selv blir en trojansk hest.

Et fullstendig tilkoblet og grenseløst samfunn er sikkert fryktelig effektivt. Men mennesker, hus og hjem trenger av og til det motsatte. Og så kan en spørre seg: Må alt virkelig på internett? Husholdsteknologi har lenge gjort hverdagen enklere og morsommere for norske familier – uten internett. 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.