I Morgenbladet anklaget nylig sosiolog Gunnar Aakvaag psykologien for å erstatte politikk med terapi, og fikk til svar fra min psykologkollega Ylva Østby: «[P]sykologisk kunnskap er først og fremst samfunnshjelp, ikke selvhjelp.» Hvem har så rett?
For det første er psykologi i dag et så omfangsrikt fag med berøringspunkter i alt fra medisin til humaniora, at det er vanskelig å fastsette hva slags virkning det har i offentligheten og for samfunnsutviklingen. Det samme gjelder psykologrollen. Antageligvis er det snakk om mange slags virkninger som kan støtte opp om både Aakvaag og Østbys syn alt ettersom hva man vektlegger.
Men hvis vi legger skeptisismen til side, og for diskusjonens skyld opererer med «psykologien» som noe enhetlig, har det de senere tiårene kommet til undersøkelser av psykologi og psykoterapis virkninger i samtidskulturen som utfordrer synet på psykologer som et ensidig gode.
Det blir eksempelvis stadig hevdet at vi lever i et individualisert samfunn, der enkeltmennesket mer og mer holdes ansvarlig for sin skjebne. Og psykoterapi blir noen ganger nevnt som en nødvendig støtte til de mange frisatte menn og kvinner som nå forventes å skape seg et liv, uten tradisjon, slekt, hjemsted eller religion.
Mindre kjent er det at sosiologen som mer enn noen annen forbindes med begrepet, Ulrich Beck, beskriver hvordan klinisk psykologi får en tvetydig rolle i slike individualiserte samfunn. I klassikeren Risikosamfunnet problematiser Beck hvordan arbeidsledighet i Vest-Tyskland på 1980-tallet mer og mer betraktes som den enkeltes ansvar fremfor et nasjonalt anliggende. Hvis de arbeidsledige så skulle bli deprimerte av å stå utenfor og selv ta ansvar for misèren, og oppsøker en psykolog, så er det avgjørende at terapeuten evner å se hvordan vedkommende sin nedstemte sinnstilstand henger sammen med de ytre forhold. Hvis behandleren isteden utelukkende relaterer pasients vansker til indre forhold som barndommen, forsterker man i realiteten individualiseringen, advarer Beck. Det er derfor avgjørende at psykologer har en høy grad av sosiopolitisk bevissthet om slike ytre forhold, og kan forstå hvordan individuelle reaksjoner kan henge sammen med sosiale, historiske og politiske situasjoner.
Beck hadde nok datidens tyske psykoanalytikere i tankene, men det er ingen grunn til å tro at hans advarsler er mindre aktuelle for dagens kognitive terapiformer som søker å endre klientens uhensiktsmessige reaksjonsmønstre. Risikoen er også treffende for «McMindfulness»-kritikken av mindfulness-bevegelsen når denne blir tatt i bruk i stor skala i det senkapitalistiske arbeidslivet der den enkelte arbeidstager risikerer å sitte igjen med ansvaret for jobbstresset.
Et annet spørsmål som melder seg, selv om man altså både kan gi Aakvaag og Østby rett, og helgardere med at psykologien har potensial både til å redusere alt til individualpsykologi og tilby nødvendig samfunnshjelp, er hvilken av disse potensialene som tydeligst blir utnyttet i dagens politiske klima.
Sjefredaktør i Psykologtidsskriftet Bjørnar Olsen har tidligere skrevet om hvordan Høyre og helseminister Bent Høie nær har monopol på psykisk helse i den politiske debatten i Norge. Olsen spekulerer i om «høyresidens entusiasme skyldes at de i psykologien ser et fag som tilbyr løsninger på samfunnets helseutfordringer som stemmer med deres liberalistiske menneskesyn».
Og omvendt at: «Psykologiske tradisjoner som bryter med individualismen, får ingen politisk drahjelp, og blir dermed heller ikke del av tiltak og løsninger på samfunnsnivå. Slik snevrer også politikken inn psykologien som fag og praksis.» Rent hypotetisk trenger det ene selvsagt ikke utelukke det andre, men i praksis er det ikke rent tilfeldig at det ene hjelpes frem og ikke det andre, om vi skal tro Olsens analyse. Flere har da også påpekt før ham at psykologiens suksesshistorie i nyere tid er ubønnhørlig knyttet til dens ideologiske slagside i å tilby individuelle løsninger på sammensatte samfunnsproblemer. Løsninger som kan være både nyttige og problematiske alt ettersom.
Det må riktig nok ikke være slik, og i revisjonen av det nye profesjonsprogrammet i psykologi ved Universitetet i Oslo blir forebyggingslinjen nå forsøkt styrket. Og det utdannes stadig mastere i psykologi i retninger som kultur og samfunn, utvikling og forebyggende arbeid som opplagt kan bekle en slik psykologrolle. Hvis de får lov, da.
Ole Jacob Madsen