10:08 - 26. desember 2019

Ny grønn liberalisme

Liberalismens største fortrinn er evnen til å fornye seg selv i møte med nye samfunnsutfordringer. Vår tid krever et liberalt svar på klimakrisen, skriver Lars Peder Nordbakken.

Klimakamp: En europeisk stærflokk kjemper mot en vindmølle. Har den europeiske liberalismen et svar på klimautfordringene? Foto: Universal Images Group / Getty Images

Det er et stort paradoks at liberalismen, ideologien som mer enn noen annen har bidratt til å gjøre den personlige friheten og en menneskeverdig tilværelse til et felleseie, i tiltagende grad er omringet av krefter som vil idéretningen til livs.

Dette truer liberalismens mange fortjenester i løpet av de siste 200 årene: ukrenkelige menneskerettigheter, retten til selvbestemmelse, det moderne liberale demokratiets grunnpilarer: folkestyre, frie valg, rettssikkerhet, beskyttelse av minoriteter, et uavhengig og upartisk rettsvesen, ytringsfrihet, pressefrihet og en dynamisk markedsøkonomi, basert på konkurranse, entreprenørskap og åpne markeder.

Omtrent slik innledet den tyske politiske tenkeren Ralf Fücks et engasjert og lavmælt innlegg han holdt for en liten gruppe liberale tenkere, som i november 2018 møttes i Tübingen for å dele sine tanker om liberalismens fornyelse, samt for å markere det mye omtalte Colloque Walter Lippmann som fant sted i Paris for 80 år siden: et møte blant liberale intellektuelle for å diskutere behovet for å fornye liberalismen, i en tid da den politiske liberalismen var nær sagt avgått ved døden i de store landene på det europeiske kontinentet.

Det etterlot et varig inntrykk på flere av oss som deltok på møtet at en politisk tenker med lang fartstid fra ledende verv i miljøpartiet Bündnis 90/De grønne viste så stort engasjement for liberalismens fremtid. Ralf Fücks, som regnes som en pioner og «Vordenker» for De grønnes utvikling i Tyskland, har i mange år ledet Heinrich Böll Stiftung, og er nå leder av den nye tankesmien Zentrum Liberale Moderne i Berlin, som han selv tok initiativet til å starte i 2017.

Det dominerende bildet som norske medier har formidlet om den politiske utviklingen i Tyskland i de senere årene, er fortellingen om flyktningkrisen i 2015, som ble etterfulgt av den sterke oppslutningen om det ytterliggående nasjonalpopulistiske partiet AfD, og den synkende oppslutningen om Angela Merkels storkoalisjon, og særlig koalisjonspartner SPDs dramatiske fall fra rundt 30 til 15 prosent oppslutning. Faktum er at AfD opplevde et byks opp til 13–15 prosent oppslutning tidlig i 2016, og har siden den gang holdt seg på omtrent det samme nivået.

Det store underkommuniserte budskapet handler om en langt sterkere endring siden 2016: De grønne i Tyskland har økt sin oppslutning fra rundt 10 prosent i 2015 til godt over 20 prosent i dag. Allerede for fem år siden var det mye snakk om at De grønne var blitt det største partiet blant befolkningen under tretti år. Nå snakkes det om at De grønne er blitt det største partiet blant velgere under seksti år. I enkelte landsdekkende meningsmålinger i høst har partiet til og med oppnådd høyere oppslutning enn CDU/CSU – en politisk sensasjon i Tyskland. Med litt romslighet kan vi si at de liberale partiene i Tyskland i dag, De grønne og FDP, til sammen nå har kommet opp i en oppslutning i meningsmålingene på rundt 30 prosent – i all stillhet.

Hva er det egentlig som har skjedd, bortsett fra klimabølgen og den merkbart fallende tilliten til de statsbærende storkoalisjonspartiene? Det som er helt sikkert, er at De grønne har undergått en merkbar forvandling siden en koalisjon av miljø- og fredsaktivister på den demokratiske venstresiden, samt en mindre gruppe miljøbevisste konservative, gikk sammen om å danne partiet i Vest-Tyskland i 1980. Etter Berlinmurens fall og gjenforeningen ble borgerrettighetsbevegelsen Bündnis 90, med røtter i øst, innlemmet i partiet, derav dobbeltnavnet Bündnis 90/De grønne.

Nå er det heller ikke uvanlig å høre at «the best and the brightest» typisk søker mot De grønne.

Da De grønne nylig holdt sitt landsmøte i Bielefeld, kunne forvandlingen fra en tidligere ganske ensidig miljøbevegelse, som også rommet en økologisk-autoritær fløy, til et moderne og fremtidsrettet liberalt parti sies å ha blitt bekreftet ettertrykkelig. De gamle fløykampene mellom såkalte øko-radikale «Fundis» og øko-moderate «Realos» er fortsatt ikke helt borte, men inntrykket som fester seg stadig sterkere er at denne kampen er blitt avgjort på en uvanlig fordragelig måte i Realos-enes favør, og med en interessant detalj: nå kaller Realos-ene seg heller liberale. Hvis vi med dette utviklingstrekket som veiviser vender blikket til Norge, kan det sies at De grønne i Tyskland i dag, rent politisk, kan sies å romme både norske MDG og Venstre, samtidig som partiets fornyede øko-sosial-liberale hovedlinje kan tolkes å ligge nærmere Venstre enn MDG.

Under den populære lederduoen Robert Habeck og Annalena Baerbock, som strutter av kompetanse, fremtidsoptimisme og pågangsmot, har De grønne blitt et parti som minner stadig mer om et nytt ledende regjeringsparti: et parti som sitter i venteværelset, klare til å innta regjeringskontorene med en imponerende bredde av kompetente politikere på de fleste politikkområder. Nå er det heller ikke uvanlig å høre at «the best and the brightest» typisk søker mot De grønne, og at denne evnen til å tiltrekke unge talenter med et genuint samfunnsengasjement er med på å formidle et underliggende budskap som gjør et overbevisende inntrykk på stadig flere tyskere.

Etter det siste landsmøtet ser De grønne også ut som om de er mer enn klare til å realisere en ny utgave av Ludwig Erhards sosiale markedsøkonomi – som partiet selv kaller en «øko-sosial markedsøkonomi». Eventuelle tidligere tanker om å løse klimautfordringene gjennom en kombinasjon av moralistisk øko-puritanisme, planøkonomi og restriktive forbud og påbud, er nå forlatt til fordel for å ta markedet effektivt i bruk i klimaets tjeneste. På dette området ser De grønne også ut til å kjøre forbi det mer høyreliberale FDP, og fremstår som de mest markante talspersonene for å løse klimautfordringen gjennom effektiv prising av CO2-utslipp og gjennom styrkning av incentivene for markedsrettet innovasjon og entreprenørskap – med et grønt fortegn.

På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at Ralf Fücks kalles en «Vordenker». Manuset som synes å prege De grønnes politikk i dag ligger nemlig svært tett opp til budskapet i Ralf Fücks siste bok, fra 2017, om å forsvare friheten – Freiheit Verteidigen – med en undertittel, som på norsk kan oversettes til «slik vinner vi kampen for det åpne samfunnet». Undertittelen gir et hint om at Fücks har hentet inspirasjon fra filosofen Karl Popper, og innholdet bekrefter dette hintet til fulle. I denne boken leverer Ralf Fücks mer enn et kampskrift for en ny grønn liberalisme og et revitalisert Vesten som er tro mot sine grunnleggende verdier. Her finner vi også en skarp samtidsanalyse og en kritisk gjennomgang av ulike tankeretninger og politiske fenomener som Fücks betrakter som trusler mot både vår frihet og vår evne til å løse de virkelige store utfordringene i vår tid.

Samtidig begrunner han på en levende måte hvorfor nettopp disse store utfordringene, fra befestet ulikhet, fremtidspessimisme, populisme og polarisering, til klimakrise, global digitalisering og mangel på inkluderende vekst og velstand for alle, mer enn noe annet krever et fornyet liberalt svar. Og i sitt liberale svar skygger heller ikke Fücks unna en konstruktiv kritikk av visse sider av den tradisjonelle liberalismen som ikke har evnet å gi de svarene som nå trengs. Her finner vi noen stikk til FDPs ofte ubalanserte og misforståtte holdninger til temaer som skattelette, deregulering og markedsøkonomi, samt neglisjering av viktige sosiale spørsmål og et halvhjertet engasjement for et bærekraftig klima og miljø.

I den sistnevnte kritikken er det mye hos Fücks som minner om Walter Lippmanns engasjerte formaninger om behovet for å reformere den gamle liberalismen i boken The Good Society, boken som skapte den provokatoriske klangbunnen for det (i noen kretser) berømte seminaret i Paris i 1938, og som fikk sitt navn oppkalt etter den amerikanske journalisten Walter Lippmann. Ralf Fücks er kanskje det nærmeste man kommer en slags Walter Lippmann for vår tid.

Under Tübingen-møtet i 2018 var det også Ralf Fücks som var nærmest til å gjeninnta Lippmanns rolle, fra møtet i Paris 80 år tidligere. Nå skal det sies at Fücks heller ikke er den første politiske tenkeren med utgangspunkt i Bündnis 90/De grønne som har gitt viktige bidrag til å aktualisere og fornye liberalismen i de senere år. Nevnes bør også den tidligere forbundspresidenten Joachim Gauck. Ikke siden Theodore Heuss’ tid har forbundsrepublikken hatt en president med et så sterkt engasjement for liberale verdier og institusjoner som den tidligere pastoren og borgerrettighetsaktivisten fra Rostock. Gauck skrev også bøker, og de to siste bøkene heter betegnende nok Freiheit og Toleranz.

Ralf Fücks nye liberalisme ligger dessuten nært opp til tenkningen til en annen Ralf, den store liberale tenkeren og sosiologen Ralf Dahrendorf. Dahrendorf var i sin tid et prominent medlem av FDP og EU-kommissær, før han flyttet til England for godt. På samme måte som Dahrendorf gir også Fücks oss et bilde av en mer helhetlig og balansert liberalisme, sammenlignet med de variantene av liberalismen som har en tendens til å begrense seg til økonomisk frihet og markedsøkonomi. Dahrendorf var, som Fücks, tydelig inspirert av Karl Popper, og de satt begge Karl Popper foran Friedrich Hayek, selv om de begge verdsetter flere av Hayeks viktige innsikter. Fücks har dessuten gjenoppdaget Freiburg-økonomen Walter Euckens institusjonelle prinsipper for en velfungerende markedsøkonomi, og tilført dem en grønn kvalitet i ett av underkapitlene i boken, med tittelen Grüner Ordoliberalismus.

Et av de mest irriterende trekkene ved liberalismen, sett fra dens mange motstanderes ståsted, er utvilsomt liberalismens evne til å fornye seg selv, i møte med nye store samfunnsutfordringer og frihetstrusler, samt endringer i maktforhold og teknologi. Denne evnen er ikke av nyere dato. Den er snarere å forstå som liberalismens største styrke, sammenlignet med alle andre ideologier. Sagt på en annen måte: Liberalismen har alltid utgjort det åpne samfunnets essensielle idégrunnlag, tuftet som det er på institusjoner som hele tiden inviterer bredt til engasjement for nytenkning og forbedring – på absolutt alle samfunnsområder. Ralf Fücks tenkning kan i dette perspektivet tolkes som en bekreftelse på liberalismens irriterende seiglivethet. Liberalismen er død. Lenge leve liberalismen.
 

Ralf Fücks kommer til Oslo på nyåret, og vil holde et foredrag på Civitas frokostmøte 16. januar.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse