12:12 - 12. desember 2019

Nedvekstbrølet

Denne høsten har Oslo arkitekturtriennale introdusert ideen om nedvekst i Oslo. Nå er triennalen over, men debatten om nedvekst har så vidt begynt.

Flere brøl: Oslo Arkitekturtrienniale var et slags klimabrøl. Et brøl som insisterer på at ting kan være annerledes, skriver Cecilie Sachs Olsen. Her: Klimabrølet utenfor Stortinget 30. august. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Kåringen av «klimabrøl» som årets nyord i 2019 er en anerkjennelse av retten til å si ifra. Brølet var et uttrykk for samhold og et ønske om endring, men høstet likevel kritikk. Frps Ketil Solvik-Olsen kritiserte for eksempel tiltaket for å skape «en nærmest panisk reaksjon» i stedet for å komme med konkrete løsningstiltak. Kravet om en radikal samfunnsendring ble forsøkt bagatellisert som et sanseløst følelsesutbrudd fordi det manglet pragmatiske løsninger.

Heldigvis lyktes ikke bagatelliseringen av klimabrølet, men denne typen kritikk er dessverre ikke uvanlig. Krav om radikal endring blir ofte møtt med motkrav om konkrete løsninger. Det sterke ønsket om et endret samfunn må her vike for harde fakta og pragmatikk. Enkelte reaksjoner på høstens arkitekturtriennale eksemplifiserer dette. Triennalen ble av noen kritikere beskyldt for å levere fiksjon fremfor fakta: Kunstkritiker Andreas Breivik kaller for eksempel triennalen «infantiliserende» og etterlyser fullt utviklede ideer fremfor «barnslige fritidsaktiviteter» (Klassekampen, 03. oktober), mens Danby Choi og Erle W. Austrheim (Subjekt, 15 november) mener triennalen «leverer science fiction» og «utopiske fremtidsvisjoner».

Oslo arkitekturtriennale 2019 tok for seg nedvekst – en tankeretning som argumenterer for en radikal samfunnsendring der menneskets og naturens velferd prioriteres over økonomisk vekst. Der den gjengse historien om bærekraft fokuserer på fakta om naturens eksterne begrensninger («vi må begrense oss fordi naturen går tom for råvarer»), fokuserer nedvekst på et sosialt krav om begrensning («vi vil begrense oss fordi bærekraft ikke kun handler om tekniske løsninger men om å kollektivt ta ansvar for hvordan vi behandler hverandre og den planeten vi bor på»). Her må harde fakta vike for mer komplekse spørsmål om fellesskap, likhet og redistribusjon. Dette er spørsmål som ikke har ett enkelt fasitsvar. Snarere handler det om en endringsprosess med ulike utfall i forskjellige økonomiske og geografiske settinger. Nettopp fordi dette er en prosess som krever både samhandling og forhandling, kan ikke løsningen defineres på forhånd.

I samsvar med en åpen endringsprosess inviterte triennalen publikum til å utforske ideer og visjoner fremfor løsninger og produkter. Kritiker Gaute Brochmann har derfor rett når han i Morgenbladet 18. oktober spør seg om OAT spiller et annet spill enn samfunnet for øvrig: en radikal samfunnskritikk fungerer ikke innenfor parameterne til et eksisterende samfunn, da det nettopp er disse parameterne kritikken utfordrer. Dette betyr imidlertid ikke at målet er å skape et utopia for å trekke seg tilbake og bygge opp et idealistisk drømmesamfunn uten forankring i virkeligheten. Det handler snarere om å bruke ideen om en endret virkelighet til å sette spørsmålstegn ved den virkeligheten vi lever i, og dermed insistere på muligheten for endring.

Fremtidsfabrikken, et av arkitekturtriennalens hovedprosjekter, illustrerer dette. Prosjektet forestiller seg Bjørvika og Grønland i 2040 – etter at det har skjedd en radikal samfunnsendring der menneskets og naturens velferd settes over økonomisk vekst. Forskjellige visjoner for dette endrede samfunnet ble skapt i samarbeid med lokale aktører og innbyggere. Byplanleggere, arkitekter og eiendomsutviklere fikk deretter i oppgave å utforme det fysiske miljøet basert på disse visjonene. Skuespillere, som hadde fulgt prosjektet fra start, utviklet og fortalte til sist historier om hvordan innbyggernes hverdag utartet seg i et slikt endret samfunn. Disse historiene forteller blant annet om en hverdag der ordet «diesel» er blitt et skjellsord, der reparasjon og vedlikehold prioriteres over rivning og nybygg, om en offentlig institusjon som sørger for at ingen bygg står tomme, om en «verdibørs» som kalkulerer dagens priser ut fra miljømessige og sosiale omkostninger. Denne hverdagen fremsto på ingen måte som abstrakt eller urealistisk. Det viste seg for eksempel at visjonen om en tangfarm i Bjørvika allerede var en realitet.

Fremtidsfabrikken viser at fiksjon og fakta ikke utelukker hverandre. Fiksjon gjør det mulig for mennesker å forestille seg endring før det skjer, og bidrar dermed til å skape et engasjement og en handling som gjør endringen mulig. Tenk bare på hvordan science fiction har inspirert månelandingen og en rekke teknologiske oppfinnelser: Romanfiguren Kaptein Nemos Nautilus og Star Trek-figuren Kaptein Kirks håndholdte kommunikasjonsenhet inspirerte for eksempel utviklingen av moderne ubåter og mobiltelefoner. Fiksjon kan også advare om mer negative utviklinger: George Orwells 1984 virker nå som en realistisk beskrivelse av den verdenen vi lever i.

Verden trenger håpefulle nye historier om andre måter å organisere samfunnet vårt på. Nyliberalismens inntog på 1980-tallet og Margaret Thatchers famøse ord «there is no alternative» la vekt på ideen om å være «realistisk». Å være realistisk i denne sammenheng kan forstås som at vi enten må akseptere status quo, eller ta til takke med noe som er verre. Samtidig brukes ofte datagenererte modeller og bilder for å fortelle oss hvordan fremtidens arkitektur og bomiljøer kommer til å se ut. Dette er en fremtid som er pent pakket inn i besnærende motiver hvor fremtidige innbyggere svinger med shoppingposene under en blåblå middelhavshimmel. Denne fremtiden er en fiksjon forkledd som et eksklusivt salgsprodukt, og blir – ofte ukritisk – fremstilt som en realistisk og nødvendig virkelighet.

I stedet for å levere pragmatiske løsninger og visualiseringer hvor endringer blir portrettert som forutbestemte og uunngåelige, insisterte høstens arkitekturtriennale på at det finnes mange alternativer. Nedvekst-begrepet åpnet opp et mulighetsrom som utfordrer det som er, med det som kan være. Denne utfordringen lyktes i å skape engasjement, enten det var i form av frustrasjon over mangelen på pragmatiske løsninger eller i form av glede over mangfoldet av muligheter. Engasjement inspirerer til handling og er nødvendig for å unngå at vi blir helt handlingslammet når vi står ovenfor en så krevende og kompleks utfordring som klimakrisen. Triennalen var et slags klimabrøl. Et brøl som insisterer på at ting kan være annerledes. Som science fiction-forfatter Ursula Le Guin så fint sa det i 2014: «We live in capitalism. Its power seems inescapable. So did the divine right of kings.»

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vidar Helgesen bruker en typisk kjønnet retorikk.»