Hva om vi ikke hadde hatt EØS-avtalen? Hadde det da vært greit å sende de som juridisk sett ville vært «trygdebedragere», i fengsel?
Nei. Det er måten Nav forholder seg til folk på, som er den virkelige skandalen – troen på at vi kan abstrahere bort menneskene, både som brukere og som ansatte i Nav. For å rydde opp i dette vil ikke granskningskommisjoner hjelpe. I stedet kan vi søke hjelp i en filosofisk retning som er lite kjent i Norge, men mer aktuell enn noensinne: Personalismen, som sprang ut fra sosialt bevisste katolske miljøer på 1930-tallet og har inspirert både kristendemokrater og økologiske tenkere. En god norsk introduksjon til den er Nina Karin Monsens bok Det elskende mennesket fra 1987, der hun blant annet kritiserer «metasamfunnet»:
«Ansvaret for samfunnet ligger ikke hos dem som er aktivt handlende i samfunnet, hos et levende fellesskap; men hos enkeltindivider som er trukket ut av samfunnet, hos metagrupper som politikere, profesjonelle samfunnsvitere, problembehandlere og media. (…) Problemer forutsettes å skulle løses på metaplanet, av mennesker som ikke har dem selv, men som representerer de som har dem. Det betyr at de mangler føling med problemene, og bare kjenner deres departementale eller organisatoriske historie og de teoretiske mulige løsninger. Følgelig er det ikke underlig at få problemer blir løst. (…) Et godt notat, lovforslag eller regelverk, synes å være mer betydningsfullt enn det som faktisk blir gjort. Metasamfunnet blir derfor ofte et skuebrød; mens det virkelige samfunnet lider under tilfeldigheter, inkompetanse og kaos.»
Nav-skandalen illustrerer til fulle metasamfunnets fallgruver. Det er ikke et argument for å avskaffe velferdsstatens institusjoner, men jeg tror det er noen enkle, praktiske grep inspirert av personalismen som myndighetene kan gjøre.
Jeg vil illustrere det med et annet offentlig «kontrollregime» som jeg kjenner fra innsiden: Forskningsrådet, som hvert år bevilger mange milliarder kroner til forskningsprosjekter. Et typisk prosjekt er i størrelsesorden 10 millioner kroner, så for den enkelte mottager er beløpene veldig mye større enn for noen Nav-klient. Med andre ord skulle en tro at behovet for kontroll og sanksjoner var større. Og kontroll er det: I kontraktene er det nøye fastsatte leveranser og budsjettfordelinger. Prosjektene endres stadig – hypoteser som viser seg å være feil, partnere som trekker seg, og så videre. I kontraktene er det derfor definert hva slags endringer som krever enighet med Forskningsrådet i forkant. Stort sett holder forskerne seg til det, men det skjer stadig at noen glemmer seg eller misforstår. I de situasjonene ser Forskningsrådet det som sin rolle å hjelpe prosjektene frem, ikke å spare offentlige penger. Prosjektene er tross alt nøye valgt ut. De fortjener penger. Så lenge prosjektleder svarer på henvendelser og man har en dialog, er det aldri snakk om å kreve tilbakebetaling av midler tross gjentatte brudd på frister og andre formaliteter.
En som har fått innvilget sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger har også gått gjennom en nøye vurdering. Hen har rett på støtten. Akkurat som Staten har vurdert at det er riktig å støtte forskning uten hensyn til at den skal være økonomisk lønnsom, mener Staten det er riktig å støtte livsopphold for dem som er syke. Det burde ikke være noe større offentlig ønske om å «knipe» inn på trygdeutbetalinger enn på forskningsmidler.
Hvorfor er det da slik at om Nav finner at en mottager av sykepenger befinner seg i Danmark, uten videre krever tilbakebetaling og går til sak mot vedkommende? Hvorfor ikke ta en telefon til vedkommende for å forstå situasjonen nærmere, eventuelt gi varsel om at hen må kare seg hjem for å unngå trekk? Basert på egen erfaring tror jeg ikke det har skjedd. Som småbarnsfar innvandret til Norge har jeg hatt en god del med Nav å gjøre, men det er alltid jeg som har ringt Nav, aldri de som har ringt meg – de har kun sendt familien brev. Som da vi fikk avslag på søknad om foreldrepenger basert på tidligere arbeid i Belgia fordi belgiske myndigheter hadde skrevet i skjemaet at inntekten i Belgia var «2000 euro/mois» (altså per måned), mens Navs saksbehandler hadde tolket det som årsinntekt, som dermed ble for lav til å ha rett på foreldrepenger. Det ble ordnet opp i i løpet av noen relativt få uker, og vi hadde penger på konto, men hva om vi ikke hadde hatt det?
Motsatt har Navs ansatte nesten alltid gitt god hjelp når jeg har ringt dem. Får ikke Nav-ansatte lov til å ringe ut? Får man ikke poeng for vedtak med bedre kvalitet, som gir færre klager, i «mål- og resultatstyringen» som Nav er underlagt?
Det kan kanskje høres banalt ut å peke på flere telefonsamtaler med brukerne som løsning. Men er det én ting som både Nav-skandalen og de ferske dommene mot norsk barnevern i Europarådets menneskerettighetsdomstol har til felles, er det mangel på ekte og tidlig dialog mellom myndigheter og de berørte personene – før Nav krever tilbakebetaling, før et nyfødt barn tas bort fra foreldrene. En dialog der folk sees som mennesker av kjøtt og blod, med sine svakheter, med sin iboende evne til å skille rett fra galt, og ikke minst med sin mulighet til å forbedre seg gjennom relasjoner til andre mennesker.
Og kanskje er det et sunnhetstegn om løsninger fremstår som banale – da vet man at man har beveget seg ned fra Monsens metasamfunn og inn i den virkelige verden?