00:00 - 13. desember 2019

Menneskeverdet er truet

Tanken om moralsk selvlovgivning reiser vanskelige problemer. Men menneskeverdet er for viktig til å kapitulere.

Sjimpanseskepsis: Jeg tillater meg å betvile at for eksempel sjimpansers livsform kan forstås som uttrykk for genuin moralsk selvlovgivning, skriver Jens Saugstad. Foto: Frans Lanting / NTB scanpix

Kjell Ingolf Ropstads kritikk av deler av miljø- og dyrevernsbevegelsen er betimelig. Menneskeverdet er uløselig knyttet til tanken at mennesket som person står over dyrene og naturen i rang. På 1970-tallet beskyldte mange dette menneskesynet for å legitimere rovdriften på naturen og mishandlingen av dyr i industriell kjøttproduksjon og forskning.

Den rådende forestillingen om menneskets moralske særstilling, ble det hevdet, fører til at naturen blir redusert til en ressurs med instrumentell verdi for oss. Det gir i beste fall en forvalteretikk. For å takle miljøkrisen, må vi innse at naturen har egenverdi og skal bevares for dens egen skyld. Da må vi forkaste skillet mellom menneske og natur, mente blant annet dypøkologen Arne Næss.

Med bærekraftstenkningen har forvalteretikken igjen fått politisk hegemoni. Men den mer radikale miljøfilosofien har overvintret. Ja, tanken om naturens egenverdi har fornyet aktualitet, slik kampen om vindkraften kan illustrere.

Peter Singer forkastet forestillingen om at alle mennesker har et eget verd. Den eneste egenskapen som omfatter alle mennesker og utelukker alle dyr, er selve artsmedlemskapet. Men menneskets artstypiske genkode kan ikke begrunne vår kulturs rangering av mennesker over dyr. Det tradisjonelle prinsippet om alle menneskers likeverd er derfor en falsk ideologi – spesiesisme, påsto han, og erstattet det med et utilitaristisk prinsipp om alle like interessers like verdi. Om «innpakningen» er et menneske eller et dyr, er irrelevant.

Med sitt reviderte likhetsprinsipp kunne Singer hevde at dyrenes bevissthetstilstander har egenverdi. Men noe ukrenkelig verd er det ikke rom for i en utilitaristisk etikk som reduserer sansende individer til «beholdere» for det som har egenverdi.

Singers dyrevernsetikk er også i strid med menneskeverdstanken på et annet punkt. Menneskeverdet gir sterkere moralske plikter til å ikke skade og å hjelpe mennesker enn dyr. Et menneskes interesse i smertefrihet teller dermed mer enn et dyrs.

Singer avviste logisk nok alt snakk om menneskeverdet som «tørrprat» og «høytflyvende fraser», og man kan ikke uten selvmotsigelse bruke hans dyrevernsetikk til «å utvide begrepet menneskeverd til også å omfatte andre dyr med komplekse følelser» (Teodor Bruu 26. november).

Man kan heller ikke argumentere for at moralsk status er gradert og samtidig fremstille det som en tolkning av menneskeverdet, slik fem av mine kollegaer gir inntrykk av (Carlsson m.fl. 22. november). Menneskeverdet forstås som et likeverd som ikke kan graderes.

La oss se på den klassisk sekulære begrunnelsen av menneskeverdet hos Kant. Hvis moral besto i å adlyde en fremmed vilje, en guddom, ville mennesket være et krypende, lavt vesen. Verd forutsetter en evne til moralsk selvlovgivning. Ethvert individ med denne evnen er en person og skal aldri brukes bare som et middel til våre formål. Men det gir ingen mening å anta at verd kan komme i en lavere grad som åpner for å bruke noen individer – mennesker eller dyr – litt bare som et middel.

Mine kollegaer har altså stilltiende forkastet menneskeverdet. Det gjør de via en feilslutning: «siden moralsk status kommer an på moralsk relevante egenskaper, og disse egenskapene utgjør et kontinuum, er moralsk status et kontinuum». Selv om vi skulle godta at dyr har grader av rasjonelle evner, følger det ikke at de har dem i så høy grad som kreves for evnen til moralsk selvlovgivning.

Det er grunn til å tro at det på Tellus i dag bare eksisterer menneskelige personer. Utenomjordiske personer er tenkelig, og personer tilhørende andre jordiske arter enn Homo sapiens kan heller ikke utelukkes a priori. Men jeg tillater meg å betvile at for eksempel sjimpansers livsform kan forstås som uttrykk for genuin moralsk selvlovgivning. Derimot er spedbarn personer, for kravet er evnen til det, ikke dens utøvelse.

Vi må nok medgi at noen mennesker har en så alvorlig hjerneskade at de mangler evnen. Men hvis vi hadde behandlet mennesker som ser ut som personer vesensforskjellig fra personer, ville vi undergrave følelser som moralen er avhengig av.

På lignende måte gir plikten til ikke å avstumpe den – for vår behandling av mennesker – viktige evnen til å føle medlidenhet, og «til å være glad i noe uten tanke på nytte», indirekte plikt til å ta hensyn til dyrene og naturen for deres skyld. Slik får de egenverdi (til forskjell fra verd) i en moralfilosofi som opprettholder menneskets moralske særstilling.

Tanken om moralsk selvlovgivning reiser vanskelige problemer. Men menneskeverdet er for viktig til å kapitulere.

Jens Saugstad

Professor i filosofi, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse