12:01 - 10. desember 2019

Heldigvis bedre grunner for optimisme enn pessimisme

Dagens sykdomsbyrde og forskningen på bruk av enkelte rusmidler til terapeutiske formål gir oss grunn til entusiasme.

Professor Jørgen Bramness er skeptisk til «troen på rusmidler som god behandling». Han hevder forskningen gir lite grobunn for entusiasme siden «tusenvis av forskningsartikler har funnet svært lite» nytteverdi.

Jeg er enig med Bramness at vi må være kritiske i vår evaluering av nye behandlingsmetoder. Vi må også være presise. «Rusmidler» omfavner en såpass løst definert stoffgruppe at det sjeldent er meningsfylt å trekke generaliserte slutninger. Mange godkjente legemidler, eksempelvis mot smerte, angst, søvnvansker og ADHD, er jo også rusmidler.

Dessuten er det ikke slik at antallet forskningsartikler sier noe særlig om hvilken forskning som er blitt gjort. Mange av studiene på psykedelika stammer fra før forbudstiden, og er derfor metodisk begrenset. At Bramness finner tusenvis av artikler i en forskningsdatabase betyr altså ikke at gode kliniske studier er gjort. Og siden fravær av dokumentasjon ikke er dokumentasjon for manglende behandlingseffekt, må vi altså vurdere innholdet i litteraturen. I arbeid med den kommende boken Ulovlig Medisin har jeg fått god kjennskap til innholdet og oppdaget at det er bedre grunner til å være optimistisk enn pessimistisk.

For eksempel mener Bramness at ketamin bare har vist seg å «fremskynde effekten» av antidepressiva. Det stemmer ikke. Siden årtusenskiftet har over 25 kliniske studier vist at ketamin har hurtigvirkende antidepressiv effekt som i gjennomsnitt overgår andre antidepressiva, selv blant pasienter som allerede har sviktet i to eller flere behandlinger. Ingen andre legemidler i psykiaternes verktøykasse kan vise til noe lignende. Den tidligere direktøren av National Institute of Mental Health, Thomas Insel, betegner ketamin som kanskje det «viktigste gjennombruddet i depresjonsbehandling på flere tiår». I motsetning til hva som ofte blir sagt, er forskningen i hovedsak båret frem av forskningsgrupper uten merkantile interesser. Et viktig unntak er nesesprayen Spravato med esketamin av legemiddelfirmaet Janssen, som fikk godkjennelse av Det amerikanske legemiddelverket (FDA) for behandlingsresistent depresjon i år.

Om psykedelika generelt og psilocybin spesielt skriver Bramness at vi foreløpig bare kan konkludere at funnene er «interessante». Det synes å være en underdrivelse av resultatene hittil. De få velkontrollerte studiene som er gjort peker mot et trygt behandlingsalternativ som ikke fordrer daglig inntak av medisin. Spesielt relevant er to studier på totalt 80 kreftsyke pasienter med angst og depresjon hvor én enkeltdose psilocybin ga umiddelbar og betydelig effekt hos 70–80 prosent målt seks måneder senere. Siden dette er betydelig bedre enn eksisterende behandling har FDA utpekt psilocybin i depresjonsbehandling som «Breakthrough Therapy», hvilket vil fremskynde videre utforskning og prosessen frem til eventuell godkjennelse.

Om MDMA skriver Bramness at det «blir forsøkt brukt ved PTSD, men det er enda for tidlig å konkludere med den reelle nytten». Den mest relevante forskningen her omhandler omtrent 90 pasienter fordelt på fire velkontrollerte kliniske studier som har vist svært lovende resultater for PTSD – en tilstand som kan være svært vanskelig å behandle. Større studier er nødvendig for godkjennelse som legemiddel, men de er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021. Også her har FDA utpekt behandlingen som «Breakthrough Therapy».

Optimismen omkring disse studiene må også sees i lys av sykdomsbyrden og eksisterende behandlingsalternativer. Ifølge WHO er depresjon den ledende årsaken til funksjonstap i verden. Gitt at standardbehandling er utilstrekkelig for opptil en av tre pasienter og at det ikke har vært et behandlingsgjennombrudd på feltet siden oppdagelsen av SSRI (en klasse antidepressiva) på slutten av 80-tallet, er det ikke rart at både myndigheter og prestisjefylte forskningsinstitusjoner satser på disse lovende resultatene.

Den fragmenterte kliniske forskningen på disse midlene før forbudstiden forteller oss dessverre lite om deres nytteverdi. Samtidig er det ingen moderne velkontrollerte studier med MDMA, psykedelika eller ketamin som gir oss grunn til pessimisme. Den relevante forskningen er tvert imot lovende, og det burde være gode nyheter for pasienter som trenger hjelp og behandlere som trenger nye verktøy.

Andreas Wahl Blomkvist

Lege i allmennmedisin og styremedlem i Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse