Annonse
14:47 - 03. desember 2019

Det lages mye rørende og storslått samtidskunst

Derfor er «Norges sureste kritiker» en glad optimist på kunstens vegne. 

Kunstneren og programlederen: I høstens sesong av Folkeopplysingen stiller programleder Andreas Wahl ut egenprodusert «kunst» i kunstneren Jan Christensens navn. Foto: Teddy TV / NRK
Annonse

Espen Hauglid har sett NRKs «Folkeopplysningen», og etterlyser kvalitetskriterier for programmets kritikk av den konseptuelle kunsten. Merkelig. For det var jo nettopp det jeg gjorde i programmet; snakket om at kunstverket må ha noen iboende kvaliteter for at vi i det hele tatt kan vurdere det som kunst, og så i neste omgang forsøke å avgjøre hvor god eller dårlig den måtte være. Jeg sier riktignok at det er vanskelig å operere med objektive kriterier i kunsten, i motsetning til det som gjelder for programlederen Andreas Wahls eget fag, fysikken. Men det er ikke vanskeligere enn at jeg, basert på for eksempel et verks komposisjon, inderlighet og håndverksmessige utførelse, mener å kunne felle følgende smaksdom: Rembrandt er (enn så lenge) en større kunstner enn Vebjørn Sand.

Det Hauglid antagelig savner i programmet, er hans egne kvalitetskriterier. Eller rettere sagt, de kvalitetskriteriene han deler med nesten alle de som i dag har et ben eller to innenfor den konseptuelle kunstverdenen. Altså den institusjonelle kunstdefinisjon, som sier noe sånt som at det kunstverdenen betrakter som kunst, er og blir kunst. Ferdig snakka.

Men også den var representert, ikke av programlederen riktignok, men av Jan Christensen, kunstneren som lånte ut sitt gode rykte, navn og galleri. Han forklarte at det Wahl kom til å lage, var og ble kunst, uansett hvordan det ville se ut. «Så lenge jeg har sagt at det er min kunst, er det kunst», sa Christensen, og regnet nok med at han kom til å trekke det lengste strået.

Og kanskje gjorde han det, i hvert fall internt i den lille, lukkede og dogmatiske «mor-Nille-er-en-sten-verden» han er prisgitt. Der i gården oppfattes nemlig enhver form for ekstern kritikk som et adelsmerke. Jeg har selv ved flere anledninger faiket kunst overfor dette miljøet, som har gått rett på, men som når det hele ble avslørt, har forsvart seg med at det likevel var et interessant kunstverk jeg hadde skapt, siden det ble oppfattet slik.

Kritikk av konseptualismens relativistiske maktgrunnlag blir i praksis dermed umulig fordi den ender opp med å bli en bekreftelse av det samme maktgrunnlaget. Det er en problemstilling jeg blant annet drøfter i min roman Søppel (Schibstedforlagene 2007). Hauglid gir selv et ypperlig eksempel på hvordan denne forsvarsmekanismen fungerer, når han prøver å forsvare at en uoppredd seng blir solgt for 26 millioner kroner: «My bed av Tracey Emin er historisk interessant fordi det skapte så mye «skal-dette-liksom-være-kunst»-brudulje.» Eller hva med Trine Skei Grande som i et intervju med Morgenbladet for noen måneder siden fikk seg til å si at kunst som ikke provoserer ikke har noen kunstnerisk verdi?

Det lages mye flott, rørende, vakker, melankolsk, skjellsettende, tankevekkende og storslått samtidskunst i dag. I bunn og grunn er derfor «Norges sureste kunstkritiker», som Hauglid stempler meg som, en glad optimist på kunstens vegne. Å skape symbolske representasjoner av tilværelsen har alltid vært en fundamental del av det å være menneske. Derfor er ikke kunsten død, slik man kan få inntrykk av etter å ha sett «Folkeopplysningen», den er bare et annet sted enn der dagens konseptuelle kunstverden tror den er.

Tommy Sørbø
Norges sureste kunstkritiker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»