Annonse
13:43 - 20. november 2019

Vi kan «grønne» Grunnlovens miljøparagraf

Klimasøksmålet innebærer en positiv rettsliggjøring. Derfor styrker rettssaken demokratiet.

Nytt siden sist: Runde to av klimasøksmålet er over. Greta Thunberg og FNs klimapanel er to viktige hendelser siden søksmålets første runde. Arkivfoto: Camilla Alexandra Lie
Annonse

Runde to for Norges første klimasøksmål ble sist uke avsluttet i Borgarting lagmannsrett. Dommen faller før jul. Første runde var i Oslo tingrett i 2017. Da tapte Greenpeace og Natur og Ungdom, samt partshjelperne Naturvernforbundet og Besteforeldrenes klimaaksjon, rettssaken. De anket dommen umiddelbart.

I Grunnlovens såkalte miljøparagraf (paragraf 112) heter det at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Ifølge saksøkerne bryter myndighetene denne miljøparagrafen, og dermed sin egen grunnlov, samt Paris-avtalens 1,5-gradersmål. Årsaken er statens tildeling av nye utvinningstillatelser for olje og gass i det sårbare Barentshavet i 23. konsesjonsrunde i 2016.

En «amerikanisert grunnlovsaktivisme». Slik omtalte regjeringsadvokat Fredrik Sejersted klimasøksmålet i tingretten i 2017. Selv om Sejersteds retorikk syntes mer ydmyk i lagmannsretten i 2019, opprettholdt regjeringsadvokaten påstanden om statens uskyld, og at fortsatt olje- og gassboring er akseptabelt.

Uttrykket grunnlovsaktivisme kan relateres til rettsliggjøring og dennes antatt negative konsekvenser. Dette innebærer demokratiets forvitring på grunn av blant annet en økende illegitim domstolsmakt. Da flyttes makt fra folkevalgte, demokratiske organer over til rettsapparatet. Det forrykker maktfordelingen.

Kritikk av rettsliggjøring som noe negativt gjøres gjerne ut fra det liberale og representative demokratiet, slik som hos makt- og demokratiutredningen (1998–2003). Denne demokratimodellen skiller skarpt mellom rett og politikk.

Greta Thunberg og FNs klimapanel er to viktige hendelser siden søksmålets første runde. Thunberg har det siste året mobilisert tusenvis av barn og unge – det vil si fremtidige generasjoner – til klimastreik verden over. Dessuten donerte hun sine Fritt Ord-prispenger til det norske klimasøksmålet.

Thunberg viser til klimaforskningen. I fjor slo FNs klimapanels siste rapport fast at den globale temperaturøkningen kan passere 1,5 grader allerede i 2030. Dessuten dokumenterer FNs naturpanels rapport fra 2019 en stadig raskere og mer omfattende artsutryddelse enn først antatt.

Positiv rettsliggjøring bidrar til en bedre håndtering av miljøproblemene. Det vil si at rettsliggjøringen styrker medborgernes konstitusjonelle rettssikkerhet og demokratiske deltagelseslikhet. Dette illustreres av klimasøksmålet, noe jeg viser i artikkelen « Økologisk demokrati og naturens iboendeverdi: Klimasøksmål i miljøkrisens tidsalder», som nylig ble publisert i tidsskriftet Etikk i praksis.

Positiv rettsliggjøring forstår demokratiet som et delibererende kretsløp, slik demokratiteoretikeren Jürgen Habermas foreslår. Da oppfattes rettssystemet og demokratiet som like opprinnelige og like viktige, snarere enn å forutsette et skille mellom rett og politikk. Videre er medborgerne forfattere gjennom deltagelse i offentligheters demokratiske legitimeringsprosesser så vel som adressater vedrørende formelle systemers lov- og politikkutforming. Dessuten oppfatter denne kretsløpsmodellen mange ulike rom som demokratiske, fra privatsfæren via offentlighet, mediene og sivilsamfunn til parlament, rettssystemet til byråkratiet.

Når miljøorganisasjoner igangsetter klimasøksmålet innenfor sivilsamfunnet og kanaliserer det videre til domstolene, er dette en positiv rettsliggjøring. Grunnen er at vår konstitusjonelle rettssikkerhet beskyttes når Stortingets demokratisk vedtatte lover, slik som Grunnlovens miljøparagraf, prøves for domstolene. I tillegg styrkes vår demokratiske deltagelseslikhet ved at vi gjennom prøvingsretten kan demokratisk vurdere lovers gyldighet. Hvor domstolene har både en rett og plikt til å påse at politiske myndigheter holder seg innenfor Grunnlovens grenser, slik som miljøparagrafen. Videre innebærer klimasøksmålet en positiv rettsliggjøring når rettsrundene og ordskiftet rundt saken bidrar til en bedre kunnskapsmessig forståelse av og engasjement for miljøparagrafens ordlyd.

Et viktig spørsmål i forbindelse med klimasøksmålet er hvordan ordlyden i Grunnlovens paragraf 112 skal forstås. Ut fra Robyn Eckersleys grønne demokratimodell settes naturen i sentrum ved å gis en moralsk trumf. Da betinges rett og politikk av noe etisk, nemlig hensynet til gitte, begrensede, stadig reduserte og utryddede naturressurser. Kort sagt: Uten en intakt natur, ingen rett og politikk – i det minste ikke for fremtidige generasjoner.

Dessuten baseres grønt demokrati på dannelsen av økologisk sensitive medborgere. Det betyr å utvikle ens sensitivitet og moralske forvalteransvar når man stilles overfor dagens planetære overutnytting av naturens ressurser.

I tillegg må lovverket «grønnes» i betydningen at det gir naturen forrang. Dette har land som Bolivia og Ecuador gjort ved å innskrive hensynet til moder jord allerede i grunnlovens innledning. I Norges grunnlov er miljøparagraf altså så sent som i paragraf 112.

Et siste aspekt er den grønne demokratimodellens naturfilosofi, som mener at på tross av forskjeller mellom mennesker og natur, er begge parter sårbare overfor og berørte av klimaendringer og andre miljøproblemer. Dermed er begge parter like beskyttelsesverdige når det gjelder klimaendringenes alvorlige, gjennomgripende, langvarige og irreversible konsekvenser for både mennesket og naturen. Derigjennom mener grønt demokrati at miljøproblemer er noe eksistensielt.

Slik sett bør Grunnlovens miljøparagraf leses og fortolkes som en lov som skal beskytte både den menneskelige natur og naturen for øvrig. Grønt demokrati tilbyr her redskaper for å forstå miljøparagrafens uklare ordlyd, som lett kan forstås i retning av å kun omfatte oss mennesker.

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad hevdet forrige uke under klimasøksmålets gang at det «kristne menneskesynet er under angrep». Dette skyldes en «total avvisning av tanken om at mennesket er skapt med iboende egenverdi», som er et «farlig tankegods» i deler av miljøbevegelsen.

Men å oppjustere naturens moralske status innebærer ikke nødvendigvis en nedjustering av menneskeverdet. Interessant nok går kristen etikk og forvalteransvaret ifølge Pave Frans’ klima-encyklika Laudato Si (2015), med undertittelen Om omsorgen for vårt felles hjem, ut på at «vi er kallet til å anerkjenne at andre levende vesener har en egen verdi» (artikkel 69). Her skiller Paven mellom det miljøetikken kaller henholdsvis nytteverdi, egenverdi og iboende verdi. Nytteverdi er når vi bruker noen eller noe kun som et middel for å oppnå egne målsettinger. Iboende verdi er en absolutt moralsk status, slik som menneskeverdet. Egenverdi er imidlertid en moralsk status som tilskrives på bakgrunn av hvem eller hva den subjektivt eller objektivt er for den eller de som tilskriver verdien, og således over nytteverdien i verdilærens rangering.

Når Ropstad bruker uttrykket «iboende egenverdi», er det derfor uklart hva han sikter til, og hvem han kritiserer. Derimot er paven tydelig på at dagens miljøkrise bør løses ved hjelp av en «integrert tilnærming» som «bekjemper fattigdom, gjenoppretter verdighet for de ekskluderte og samtidig beskytter naturen» (artikkel 139). Pavens synes dermed å støtte den økologiske demokratimodellen så vel som klimasøksmålet.

Grønning av menneskerettighetene er ett svar på kritikken mot Norges fortsatte olje- og gassutvinning fra FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø tidligere i år. Fra FNs Stockholm-erklæring i 1972 og frem til 2000-tallets ulike utforminger av menneskerettighetserklæringer for moder jord viser en ambisjon om å «grønne» menneskerettighetene. Det vil si å basere dette moralske, rettslige og politiske rammeverket på den gjensidige avhengigheten mellom menneske og natur.

I Norge kan vi «grønne» Grunnlovens miljøparagraf, som etter revisjonen i 2014 ble definert nettopp som en menneskerettighet. Dessuten kunne vi ha plassert dette moralske hensynet til naturen allerede i Grunnlovens innledning. Dette fordrer rettsliggjøringens positive, økodemokratiske ånd – i praksis.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»