Annonse
13:46 - 26. november 2019

Statsrådens stråmenn

Ropstad har trukket frem meg som et kroneksempel på en politiker med farlig tankegods.

Kritiserer miljøbevegelsen: KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix Stian Lysberg Solum
Annonse

Som et ledd i å flytte partiet sitt til høyre har statsråd Kjell Ingolf Ropstad levert et solid angrep på miljøbevegelsen og Miljøpartiet De Grønne. Det er grunn til å spekulere i om Ropstad vurderer å bytte politisk hovedfiende for å legitimere regjeringssamarbeidet med Fremskrittspartiet.

Mange har skrevet godt om stråmennene til Ropstad, og han har fått lite gehør for sine påstander om at miljøbevegelsen, herunder MDG, er en trussel mot menneskeverdet.

Han finner opp to hypotetiske eksempler på menneskefiendtlighet i miljøbevegelsen: ønsket om ettbarnspolitikk og ønsket om full likestilling mellom dyr og mennesker. Det første er det absolutt ikke noe hold i. Grønne politikere som ønsker befolkningsrestriksjoner, er like få som kristne politikere som ønsker dødsstraff for homofile. Det sistnevnte, derimot, har noe ved seg. Store deler av miljøbevegelsen tar til orde for å utvide verdibegrepet til å også omfatte naturen, eller andre dyr spesifikt, til forskjell fra den antroposentrismen som oppleves som rådende i folkeopinionen.

Ropstad har trukket frem meg, som er talsperson for Grønn Ungdom, som et kroneksempel på en politiker med det farlige tankegodset han advarer mot. 12. juni skrev jeg en kronikk i Klassekampen med tittelen «Imot menneskeverdet», som diskuterer forholdet mellom mennesker og andre dyr og spør hva det er som gir oss iboende verdi og ukrenkelighet. Jeg tar til orde for å utvide begrepet menneskeverd til også å omfatte andre dyr med komplekse følelser.

I denne teksten skal jeg legge Ropstads debattmessige overtramp til side, og heller løfte opp diskusjonen om forholdet mellom mennesker og andre dyr, som er kjernen av debatten.

Menneskeverdet er absolutt. Det må være et premiss. Jeg har aldri ment noe annet, og var overtydelig på det i Klassekampen-kronikken. Men så stiller jeg spørsmålet: Hva er det som gjør at mennesker har denne iboende, ukrenkelige verdien? Hvilket svar vi har på det spørsmålet, vil måtte gi konsekvenser for hvilken verdi som tilskrives andre individer enn mennesker. Er vi verdifulle rett og slett fordi vi tilhører den arten vi tilhører? Er det fornuften og vår evne til selvrefleksjon som gir oss grunnleggende verdi? Eller er det vår evne til å føle vondt og godt, sanse og forholde oss til komplekse emosjoner?

Vi har visst helt siden evolusjonsteorien at mennesket bare er et intelligent dyr. Det er ikke «et farlig tankegods» å forholde seg til at mennesker er dyr, slik statsråden nærmest har hevdet at det er. Vi vet også at det finnes enkelte dyr som har større grad av refleksjonsevne, selvbevissthet, fornuft og intelligens enn det enkelte mennesker har. For å gjøre det karikert: en voksen gorilla oppfyller flere av de klassiske kriteriene for menneskelighet enn det et nyfødt barn eller svært dement menneske gjør. Når vi da allerede har slått fast at det barnet eller det demente mennesket er like mye verdt som mennesker med fullverdige kognitive evner, at alle mennesker har et like uklanderlig verd uavhengig av deres evner, blir spørsmålet: Hva så med dyrene?

Det er her jeg mener vi er inkonsekvente i etikken vår om vi ikke løfter opp dyrenes verdi. Og det er også her jeg mener at tanken om at det er fornuften som gir oss verdi, kommer til kort. Må det ikke være noe annet enn våre kognitive evner som gir oss grunnleggende verdi? De kognitive evnene er ikke noe som skiller oss som gruppe fra andre grupper med dyr.

Kan det ha seg at det eneste som er felles for alle mennesker og samtidig ikke deles med noen andre dyr, er det faktum at vi tilhører den arten vi tilhører? Hvordan kan vi i så fall forsvare at artstilhørighet alene skal være nok til markere et skarpt skille i etikken mellom oss og dem? Det må være noe ved vår art som er spesielt, ikke bare det faktum at arten finnes. Og det er absolutt mye ved vår art som gjør oss spesielle, spørsmålet er om vår annerledeshet er tilstrekkelig til å gjøre oss mer verdifulle på et helt grunnleggende plan.

Det er stor forskjell på mennesker og andre dyr. Vi mennesker har et bredt spekter av kognitive evner og et forhold til verden rundt oss som gir oss unike rettigheter. For å bruke et språk man ofte bruker om dyrevelferd: vi har visse artstypiske behov. Disse er nedfelt i menneskerettighetene. Menneskeverdet speiler dette.

Det jeg tar til orde for, er å innføre et begrep som rager over menneskeverdet igjen. For selv om vår menneskelige selvrefleksjon gir oss visse rettigheter som de aller fleste andre dyr ikke burde ha, så er ikke denne selvrefleksjonen det som burde gi oss vår mest grunnleggende verdi. Det er det vår evne til å føle som burde gjøre, og det er en evne vi deler med mange andre skapninger. Det er galt å skade et menneske, ikke fordi mennesket er fornuftig, men fordi mennesket føler skaden. På samme måte er det galt å skade et dyr, fordi det dyret vil føle den skaden. I dag skader vi dyr i stor skala, spesielt gjennom et høyst intensivt landbruk.

Diskusjonen om andre dyr har rett til liv, er en annen. Mennesker har et forhold til sitt eget liv på en måte som mest sannsynlig er særegent vår art. Det gjør at dreping av et menneske er en alvorlig frarøvelse av et liv på en helt annen måte enn det dreping av et annet dyr er. Her bør mennesker og andre dyr ikke være likestilt.

Mennesker og andre dyr er derimot like i evnen til å føle, og de følelsene bør begge tas seriøst. Det gjør vi ikke i dag. Menneskeverdet bør selvfølgelig ligge fast, men vi bør heve verdien til dyr og slutte å ta lett på dyrs lidelser. Det er overhodet ingen motsetning mellom å bry seg om mennesker og å bry seg om andre dyr, og det forundrer meg at Ropstad later til å mene at empati og medfølelse er noe man har i begrensede mengder, at det er et nullsumspill der større empati for dyr går utover menneskeverdet. Jeg tror det er tvert om.

Menn eller hvite mennesker er ikke blitt devaluert fordi kvinner og svarte mennesker ikke lenger blir regnet som mindreverdige. Heterofile er ikke mindre verdt fordi homofile er blitt akseptert. Det er fullt mulig å ta dyrs følelsesliv på alvor uten at det går utover mennesker.

Det er stor forskjell på mennesker og andre dyr, og Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke fullstendig likestilling mellom oss og dem. Men vi mener at egenverdien til dyr må tas på alvor og at vi som mennesker må bruke det ansvaret vi har i verden til å slutte å skade og plage dyr. Menneskeverdet må være en grunnstein i vårt samfunn, men enda mer grunnleggende er individverdet.

For vi er slettest ikke alene i denne verden, og om hundre år vil folk forbause seg over hvilken urett mot dyr vi blindt tillot i et så progressivt land som vårt i en så opplyst tid som den vi lever i.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»