I sitt essay om endrede rammebetingelser for norsk utenrikspolitikk, spør Henrik Thune om også utviklingspolitikken må endres i tråd med «samtidens største globale problemer». Men selv om bistands- og utviklingspolitikken er tyllet inn i et normativt slør, er den i praksis meget sensitiv overfor globale kriser og utenrikspolitiske behov, enten det er Ebola-utbrudd, klima, migrasjon, voldelig ekstremisme eller statskollaps.
Som eksempel på den tilsynelatende stillstand innenfor dette politikkområdet trekker han frem Kristelig Folkeparti (KrF). Men hva er det KrFs rolle i utviklingspolitikken i senere år kan fortelle oss?
Det er liten tvil om at KrF har vært kjent for en «pliktetisk» tilnærming til bistand, der volum og idealisme har preget retorikken. Da Stortinget på 1970-tallet vedtok én prosent av BNI til bistand, var SV tidlig ute med å kreve et ytterligere hopp til 1,5 prosent. De ble kun slått av KrF som så SVs hånd, og raskt høynet kravet til to prosent. I 2002 kunne daværende utviklingsminister fra KrF, Hilde Frafjord Johnson, markere 50 år med norsk engasjement som bistandsgiver. I sin redegjørelse hyllet hun denne «radikale beslutningen» fra en liten stat som 50 år tidligere selv mottok bistand. Det var derimot få refleksjoner rundt hvilke norske interesser som kunne forklare dette voldsomme engasjementet gjennom et halvt århundre. Det eneste som minnet om en beveggrunn, var nettopp henvisninger til de rikes «plikt» til å bidra. «Vårt menneskesyn forplikter oss til å føre en utenrikspolitikk som bidrar til å oppfylle alle menneskers rettigheter som de har krav på i kraft av sitt menneskeverd», sto det sto i KrFs program fra forrige stortingsperiode.
Det er derfor ikke så rart at Thune biter seg merke i KrFs retorikk – mer enn deres faktiske påvirkning. Vel har posisjonen som vippeparti ofte gitt KrF gjennomslag hist og her, spesielt når det gjelder budsjettvolum og overføringer til norske organisasjoner. Men i perioden mellom da de sist satt i regjering i 2005 og da de på ny entret regjeringskollegiet i 2019, har det rent betydelig med vann under broen. KrF har måttet registrere at andre partier – særlig SV og Ap – har overtatt momentumet og endret norsk bistands- og utviklingspolitikk betydelig. I denne perioden økte bistandsbudsjettet fra 17,9 til 34,4 milliarder, og mye av det Thune etterlyser – klima, sårbare stater og humanitær lidelse – har slått kraftig inn i politikken.
Med andre ord: Selv om det er riktig at politikken muligens fortsatt er styltet opp på en normativ retorikk som vanskelig lar seg forene med en kjølig pragmatikk på utenriksfeltet, er politikkområdet likevel hele tiden i endring.
---
Tilbake til utenrikspolitikken
På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?
---
Selv om klima er blitt en prioritet for utviklingsministeren, var både klima og sikkerhetspolitiske hensyn noe KrF tradisjonelt ønsket å holde unna bistanden. Nå sitter en minister fra KrF og styrer over Solberg-regjeringens politikk, som blant annet opprettet et bistandsprogram for å forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme. Selv om KrF hvert år ønsker klarere «fattigdomsorientering» og mer penger til Afrika sør for Sahara, forblir de største mottagerne av norsk bistand Syria, Afghanistan, Brasil og Palestina. Såkalt mottagerorientering og stat-til-stat-bistand som KrF har ivret for, har for lengst falt mellom de mange stoler på dette feltet. Med økende fokus på klimakrisen, globale fellesgoder og sammenhengen mellom konflikt, migrasjon og utvikling, blir bistand bare ett av mange instrumenter i norsk utviklingspolitisk engasjement. De «smale» bistandspolitiske prinsipper som før kjennetegnet feltet har dermed en tendens til å falme.
Spørsmålet som da gjenstår er: Representerer utviklingspolitikkens vridning fra tradisjonell «bistandsidealisme» mot en mer holistisk forståelse av verdens mange problemer noe nytt? Både ja og nei. At nesten enhver problemstilling – enten det er av hjemlig eller utenrikspolitisk valør – forstås innenfor rammene av utvikling og bærekraftsmål, er nytt. Men at bistand- og utviklingspolitikk er et formbart og pragmatisk verktøy for norske politikere både hjemme og ute, er ikke nytt.
Selv om misjon og internasjonal solidaritet ofte listes opp som pådrivere for norsk bistandsengasjement, er det viktig å minne om den utenrikspolitiske ramme gjennom hvilken norske politikere lot politikkområdet vokse frem.
Etter et mislykket forsøk på en alliansefri brobyggerrolle mellom øst og vest i etterkant av 2. verdenskrig, hoppet Norge raskt og pragmatisk over i Vestens fold mot slutten av 1940-tallet. Historiker Even Lange har beskrevet linjeskiftet på følgende vis:
I forhold til en utenrikspolitisk tradisjon preget av småstatsidealisme betydde dette en grunnleggende nyorientering. De nye internasjonale rammebetingelsene førte til at lojalitet og oppslutning om felles vestlige standpunkter fikk prioritet foran profilering av ideelle fordringer og «de rene henders politikk». Også på det utenrikspolitiske området slo dermed den pragmatiske holdningen gjennom for fullt.
Det er innenfor disse utenrikspolitiske rammene at bistanden vokser frem. Forskning på hvordan norske stortingspolitikere i denne tiden oppfattet bistandens «purpose», viser at våre folkevalgte i denne perioden vektla den sikkerhetspolitiske dimensjonen sterkt. Det er ikke uten grunn at Norge først valgte å engasjere seg i India og Sør-Korea – Kina hadde jo allerede falt til kommunismen. Men også på hjemmebane hadde bistanden en nyttig rolle. Som historiker Helge Pharo har påvist, var opprettelsen av bistanden et briljant trekk av ledelsen i Ap som trengte et positivt internasjonalt engasjement for å imøtekomme kritikk av Norges Nato-medlemskap fra egne rekker.
Selvsagt har idealismen og det humanitære etos vært viktig. Men selv om disse hensyn ofte trekkes frem i festtaler og politisk retorikk, skal man ikke glemme at norsk utviklingsengasjement helt fra sin spede begynnelse i sin allsidighet har tjent en rekke hensyn. Enten det er Palestina, Sudan, Midtøsten, Haiti eller Norges drastiske utviklingspolitiske opptrapping i sårbare stater, viser det at «ideelle fordringer» ikke dominerer politikkområdet. Bak den «ugjennomtrengelige mur» av normativ retorikk og høyverdige intensjoner som folk flest skuer, har diplomatiet godt med armslag til å tilpasse utviklingspolitikken verdens stadig mer komplekse kriser.
Det er liten tvil om at krisene verden står overfor, er i ferd med å presse frem en overmoden nytenkning rundt distinksjonene mellom bistand, utviklingspolitikk og annen politikk. Regjeringen selv anerkjenner at fokus gått fra bistand og utviklingssamarbeid til hvordan «all politikk» – ute og hjemme – støtter opp under de globale målene for utvikling. Kanskje vil denne erkjennelsen også kunne bryte ned skillet mellom hva Thune og andre tror om utviklingspolitikk, og hva som faktisk utfolder seg – og dermed åpne opp for den debatt Thune etterlyser.