Annonse
00:00 - 22. november 2019

Skaminvasjon

Hvis oljenasjonen Norge ikke kan enes om klimakrisen, kan vi i det minste enes om at skam er lite produktivt.

Fy skamme seg! Nyord som «flyskam», «kjøttskam» og «oljeskam» er begreper som gjør et stykke «ideologisk arbeid», skriver Ole Jacob Madsen. Her skjemmes passasjerer i kø på Gardermoen. Foto: Jens Sølvberg / Samfoto / NTB Scanpix
Annonse

«Flygskam» ble et av årets nyord i Sverige i 2018 og dømt ut fra nyhetsbildet i 2019 burde det ligge godt an her også. Til tross for at det har spredd seg som en farsott og avlet nye former som «kjøttskam» og «oljeskam», er begrepets opprinnelse og funksjon overraskende lite påaktet.

Det er ikke godt å si nøyaktig når det begynte, men det første treffet på «flygskam» i svenske medier skriver seg fra 23. januar 2018 da forfatteren Malte Persson anvendte det i Expressen i kommentaren «Översvämmade av förljugenhet». Det Persson primært ser ut til å ville til livs er broderfolkets dobbeltmoral: kjøttspiseren og flyturisten som «låtsas som inget och gör som vanligt».

Undertegnedes motivasjon for å undersøke flyskammens genealogi var først styrt av en mistanke om at man egentlig mente skyld, eller synd, når man snakket om flyskam, siden det angår ansvaret vi har for våre handlingers konsekvenser. Men leser man Persson nøye ser det faktisk ut som det er skam han påkaller, i det som er et forsøk på en eksistensiell revers av det som på psykologifagspråket kalles kognitiv dissonans.

Ifølge opphavsmannen, den amerikanske sosialpsykologen Leon Festinger, er kognitiv dissonans tilfeller hvor det oppstår en konflikt mellom kunnskap og handlinger som ikke samsvarer og som oppleves som ubehagelig. Med flyvning vil det innebære at adferden vår («Jeg flyr») og kunnskapen («Det er skadelig for klima å fly») skaper en brysom dissonanstilstand som man typisk vil forsøke å minske enten ved at man endrer ens holdning («Det er ikke så farlig å fly likevel») eller handling (man slutter å fly). Persson ser derimot for seg et tankeeksperiment, en «eksistensialistisk nudging» som han kaller det, der man i fremtiden må krysse av i billettbookingen at man med viten og vilje bidrar til en kommende katastrofe.

Persson lar det ikke være særlig tvil om sine holdninger til dem som velger å endre holdning – «omöjligt att respektera folk som är ynkliga nok» – som å henfalle til konspiratorisk skepsis mot klimaforskning eller gi seg selv lov til å fly fordi man er flink til å redusere bruk av plastposer i det daglige.

Om den andre muligheten, at folk faktisk endrer handling og slutter å fly, er han påfallende taus. «Flygskam» later således å være reservert for dem som fortsetter å fly, tross alt de vet om de skadelige virkningene. Og derfor virker begrepet å ha like mye med resignasjon å gjøre, som motivasjon til handling. Persson avslutter sin innflytelsesrike, men mind-boggling kommentar med å vedgå at et slikt tiltak ikke ville forhindre noens frihet til å reise, og hjelper det ikke særlig mot klimakrisen, så hjelper det i det minste mot dobbeltmoralen.

En forklaring på Perssons fravær av tro på at det kan nytte, eller materiell forankring i flyreisestatistikk, kan skyldes konteksten for introduksjonen av begrepet. Det virker som om flyskam skriver seg fra en forutgående debatt i Sverige i sosiale medier, der det primært er representasjon og reiseskrytebilder som får temperaturen til å stige. For som Persson også skriver: «Flygskam hos medelklassen lär inte rädda världen, men vi kanske åtminstone slipper plågas av poänglösa resebilder på Instagram».

Litteraturviteren Sissel Furuseth ga nylig i Bokvennen Litterær Avis en innsiktsfull og heller imøtekommende lesning av Persson hvor hun fremholder at flyskam ikke bør forstås som noe eksternt påført: «’Flygskam’ oppstår i et emosjonelt trykk hos den som eier følelsen; ordet er derfor ekspresjonisme i større grad enn det er moralisme.» Og kanskje gir flyskam mest mening slik, som en moralfølelse som melder seg fra dypet av samvittigheten.

Men da gir det samtidig ikke helt mening hvorfor vi trenger påminnelsen som Persson fantaserer om. Her synes flyskam også å være inspirert av online shaming-kultur (#flygskam!), fremfor en ren moralfilosofisk reorientering av enkeltmenneskets ansvar i klimakrisens tidsalder. Psykologkollega Leif Edward Ottesen Kennair sin utlegning av flyskam er mer i tråd med dette i oppslaget i Store norske leksikon: «Moderne nyord av typen «kjøttskam» eller «flyskam» må derfor forstås i denne konteksten: Brukeren av begrepet mener at de som spiser kjøtt eller flyr bør oppleve seg selv som moralsk forkastelige.»

Uansett hva flyskam er, så er et vel så viktig spørsmål hva flyskam gjør. Og her ser bruken i det norske ordskiftet foreløpig å virke tydeligst i tråd med Kennairs mer moralistiske definisjon. Som igjen aktualiserer det problematiske i innføringen over riksgrensen fra en ubehagelig anelse av at man fortsetter å gjøre noe man vet er galt, til jakten på andres moralske forkastelige handlinger.

«Men det er nettopp det som er poenget!» vil de mest ihuga tilhengerne kanskje mene, og sette sin lit til at mange da faktisk vil unngå handlingen (å fly) for å slippe og være et moralsk forkastelig menneske. Problemet er bare at det å endre holdning fremfor å endre handling er de flestes foretrukne måte å takle kognitiv dissonans på. Det er som regel mindre kostnadskrevende.

Så også med statsminister Erna Solberg som på direkte spørsmål om hun føler flyskam i Politisk kvarter i forkant av årets sommerferie avviste det, og på landsmodersk vis renset hundretusener nordmenn for skyld på deres vei gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Og attpåtil med støtte fra miljøvernorganisasjoner om at skam er lite hensiktsmessig. Sympatien for Solberg er ikke vanskelig å forstå, for hvem vil tenke på seg selv som et dårlig menneske?

Sluttresultatet er like fullt nedstemmende, vi risikerer å stå igjen med en svenskeimport, som kanskje ikke bare er resultat av oversettelsesvansker, men nettopp brer om seg i stadige nyord som «flyskam», «kjøttskam» og «oljeskam» fordi begrepene gjør et stykke «ideologisk arbeid», der det på produksjonssiden er «business as usual», samtidig som de involverte aktører kan fremstå som moralsk ansvarlige fordi «alle vet» at skampåføring er kontraproduktivt.

Økonomikommentator i NRK Cecilie Langum Beckers nylige rapport fra Johan Sverdrup-feltet, som i løpet av noen år skal produsere 660.000 fat olje daglig – som vil svare til en tredjedel av Norges samlede oljeproduksjon, er i så måte illustrerende. Etter å ha dvelt ved det store norske dilemmaet: «[V]årt enorme engasjement for klimaet, samtidig som vi driver med noe av det mest skitne man kan holde på med» slås det til slutt fast: «Det minst konstruktive midt oppe i dette er likevel oljeskammen». Noe som bifalles av omviseren, Equinors konsernsjef Eldar Sætre: « – Skam, det er ikke noe kraft i den følelsen». Også gjentar Becker avslutningsvis nok en gang det «alle vet» i tilfellet det skulle ha glippet: «Og det er muligens noe begge sider i denne debatten kan enes om. Vi løser ikke klimakrisen ved å skamme oss.»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»