Annonse
15:15 - 06. november 2019

Å sette tennene i tungen

Det er betegnende at antologiens poeng koker bort i harnisk fordi kritikerne ikke klarer å komme seg forbi forordet.

Svarer kritikerne: Når jobben deres ofte går ut på å skrive sjofle ting om andre, i full offentlighet, fraskriver de seg automatisk retten til selv å være hårsåre, skriver Frederik Svindland. Foto: Peter Elinskas / ANL / REX / NTB scanpix
Annonse

Etter nok en sint og usaklig omtale av antologien Maria Navarro Skaranger og jeg gir ut i disse dager, synes jeg det er betimelig med et svar. Vanligvis styrer jeg unna avisfeider, men det ante meg at jeg kom til å måtte svare på et og annet når det gjaldt denne utgivelsen, ettersom jeg i forordet av boken uttaler meg lunkent om den norske kritikervirksomheten. At disse uttalelsene skulle utløse så voldsomme reaksjoner, må jeg likevel innrømme at jeg ikke var forberedt på. Jeg beskyldes av Hanna Malene Lindberg i BLA for å skape avstand mellom kunsten og kritikken. Bernhard Ellefsen i Morgenbladet er så opprørt over forordet at han leser hele boken «som et angrep på litteraturen som meningsbærende intellektuell praksis». Og i en kommentar i Klassekampen blir jeg av Silje Bekeng-Flemmen forsøkt fremstilt som en skamløs og selvforherligende tåpe, som sa ja til å være redaktør på en bok han selv omtales i «fordi en forfatter i dag må være fremfus». Til tross for disse innvendingene mener jeg boken har vært nødvendig å lage. Og det overrasker meg at kritikerne er så fornøyde med dagens situasjon i avisene at de ikke ser dette poenget. Er alt virkelig så såre vel at det ikke er behov for denne utgivelsen?

Først en korrigering: Det jeg skriver i bokens forord, er at det er synd hvis det er slik at forfattere i dag må være fremfuse for at bøkene deres skal bli lest. Jeg skriver at det er brysomt og uverdig å stikke seg frem på den måten, og at bøkenes kvalitet burde være nok. Selvsagt syntes jeg det var kleint at jeg selv ble omtalt, men forlaget ville det slik, til tross for at jeg mente det var en tabbe. Grunnen til at jeg takket ja til jobben var at jeg syntes prosjektet var sympatisk.

Når det gjelder Ellefsens harmdirrende anmeldelse i Morgenbladet, må jeg få opplyse om at det ikke på noe tidspunkt var tenkt at boken skulle virke som rettledningsskrift for kritikere. Vi ville bare løfte frem noen gode og underkjente forfatterskap. Målet med prosjektet var heller aldri å få forfattere til å kritisere andre forfattere, hvorfor i all verden skulle vi gi ut noe sånt? Jeg tror det finnes flere språk for lesninger av litteratur enn rent kritiske. Og jeg godtar ikke forutsetningen om at hyllester per definisjon er antiintellektuelle. Jeg vil nødig innlate meg i en diskusjon om journalistikkens lødighet, men når tekstene i antologien møtes med et så innbitt forsvar for den litteraturkritiske skrivemåten, kan det være fristende å bemerke at det å hele tiden skulle lete etter feil i litteraturen, å hele tiden vise at man har klart å finne en svakhet, minner mer om nidkjærhet av typen som hører hjemme i klasserom enn i publikasjoner som fortjener å bli tatt alvorlig.

Dette er også en av grunnene til at jeg skriver det jeg skriver i forordet. Personlig synes jeg mange anmeldelser er overfladiske, svakt skrevet og svakt tenkt, og jeg mistenker at en del kritikere snarere enn å besitte egenskaper som gjør dem egnet til å identifisere huller i litteraturen, tilkjennegir sine egne begrensede lodd. Det er selvsagt lov å bli sint og lei seg av slike meninger, men disse må kritikerne like fullt forholde seg til, på samme måte som vi andre må forholde oss til anmeldelser av bøker (eller forord) hver uke.

Det er betegnende nok at poenget med antologien koker bort i harnisk fordi kritikerne ikke klarer å komme seg forbi forordet. Ja, jeg skriver at anmeldelser ofte er grunne og endimensjonale. Ja, jeg synes den litterære offentligheten er platt og forutsigbar. Og jeg skjønner at man kan ta anstøt av dette, særlig hvis man anmelder bøker og ser på seg selv som en uvurderlig ressurs, men at de som har fått i oppgave å omtale denne antologien, ikke evner å se forbi sin egen indignasjon fordi noen våger å peke på mangler ved kulturjournalistikken, beviser for meg bare nok en gang at mange av dem som anmelder bøker her til lands, i liten grad er i stand til å gjøre det på en tilfredsstillende måte.

Ja, jeg synes den litterære offentligheten er platt og forutsigbar.

Jeg innrømmer gjerne at bemerkningene i forordet var uvørne, og at dette tok for mye oppmerksomhet. Jeg forstår også at anmelderne kan ha følt seg truet av det jeg skrev, men det er likevel skuffende at de ikke klarte å se forbi dette. Uttalelsene er mine – jeg snakker ikke for forfatterne vi har invitert. Likevel leses hele boken som kritikerkritikk, og bidragsyterne blir redusert til en tanketom heiagjeng. Forfatterne våre utgjør et bredt spektrum av skrivende, de er alle ulike og har skrevet på bestemte måter fordi de mener at det har vært nødvendig. Og hvis noen av dem oppfordrer til å la intellektet hvile under lesningen av litteratur, er det trolig ikke annet enn en høflig anmodning om å ha med seg hjertet i lesningen. Det er leit hvis dette er for mye å be om.

Påstanden som settes frem i BLA om at jeg skaper distanse mellom kunsten og kritikken, er vanskelig å ta på alvor. Det hele blir litt som når reven beskylder hønene for å lage dårlig stemning. Ikke at forfattere lar seg skremme av kritikere, men når anmeldere uttaler seg ufordelaktig om andres arbeid, sabler ned debutanter, presenterer skittviktige og lavpannede lesninger av gode bøker nær sagt ukentlig, klarer de fint selv å skape avstand mellom kunsten og kritikken.

Enn videre, når det kritikere beskjeftiger seg med, er kritikk – når jobben deres ofte går ut på å skrive sjofle ting om andre, i full offentlighet, fraskriver de seg automatisk retten til selv å være hårsåre. Dette virker det av en eller annen grunn som om de ikke har forstått. Det er likevel såre enkelt: Legger noen deg til last for noe, har du rett til å ta til gjenmæle. Da Kristine Næss’ siste roman, Mens jeg husker det, ble anmeldt i Klassekampen for en tid tilbake, stilte anmelderen seg uforstående til tankene i boken og ga den dårlig kritikk, enda han ikke tvilte på at den «inneheld innsikter som vil klårne med tid og tanke». Næss svarte ham i et i et innlegg i samme avis, og det var på sin plass. Jeg er klar over at kulturjournalistikken blir nedprioritert, og at anmeldelser får stadig mindre plass i avisene. Dette er beklagelig. Men at en kritiker som Ellefsen, som etter mitt skjønn er en av de mer habile, blir så sint fordi noen påpeker at ting kan bli bedre, er ikke mindre urovekkende.

Den ublide karakteristikken som finnes i bokens forord må sees i sammenheng med årsaken til at vi gir den ut. Mange av forfatterne som blir omtalt her, får ellers ikke lesningene de fortjener. De blir knapt anmeldt, og snakkes lite om utenfor de litterære miljøene. Dyktige forfattere kan i høyden håpe på én eller to anmeldelser, hvis det i det hele tatt kommer noen. Det var dette vi ønsket å gjøre noe med. Vi har ikke gitt ut boken for å vise kritikere hvordan de skal gjøre jobben sin, heller ikke for å vurdere og dømme forfatternes arbeid, men snarere for å løfte frem forfatterskap det etter vår mening burde vært mer oppmerksomhet rundt. Om kritikerne mener bidragene er dårlige, er i grunnen irrelevant, og betyr ikke at boken ikke trengs. Jeg har dessuten vanskelig for å tro at alle er så fornøyde med dagens situasjon og praksis – som innebærer manglende dekning av bøker, få anmeldelser og evinnelige omtaler av de samme navnene – at de ikke ser at det er rom for forbedring. Er det ikke noe mer som kan gjøres, i feltet mellom journalistikk, litteratur, kritikk og den utskjelte panegyriske lesningen? Jeg tror det. Men dette har kritikerne så langt valgt ikke å forholde seg til.


Frederik Svindland

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»