Debatt

Når redaktøren forklarer seg som svada

Frederik Svindland mangler ikke selvsikkerhet, heller ikke i forbindelse med ting han åpenbart har satt seg svært dårlig inn i.

Sammen med Maria Navarro Skaranger har Svindland utgitt antologien Når verden forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser (Cappelen Damm), der en rekke norske forfattere skriver rosende om kolleger for å vise oss arme sjel- og følelsesløse kritikere hvordan man skal behandle litteraturen. Boken er ikke blitt nådig mottatt så langt: Hanna Malene Lindberg (Bla) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) har gitt den det glatte lag, og dette falt Svindland tungt for brystet. Nå har han tatt til motmæle her i avisen, i et innlegg hvor han redegjør for sitt kritikkbegrep – som er ytterst selsomt.

Slik beskriver Svindland ideen bak boken: «Vi ville bare løfte frem noen gode og underkjente forfatterskap. Målet med prosjektet var heller aldri å få forfattere til å kritisere andre forfattere, hvorfor i all verden skulle vi gi ut noe sånt? Jeg tror det finnes flere språk for lesninger av litteratur enn rent kritiske. Og jeg godtar ikke forutsetningen om at hyllester per definisjon er antiintellektuelle. Jeg vil nødig innlate meg i en diskusjon om journalistikkens lødighet, men når tekstene i antologien møtes med et så innbitt forsvar for den litteraturkritiske skrivemåten, kan det være fristende å bemerke at det å hele tiden skulle lete etter feil i litteraturen, å hele tiden vise at man har klart å finne en svakhet, minner mer om nidkjærhet av typen som hører hjemme i klasserom enn i publikasjoner som fortjener å bli tatt alvorlig.»

I den siste setningen får han en passant gitt lærerstanden et spark; det som skjer i et klasserom, trenger man visst ikke å ta alvorlig, til tross for at svært mange tilegner seg kunsten å lese og skrive der.

Svindlands bisarre hovedpoeng er imidlertid at «kritikk» er ensbetydende med «å hele tiden skulle lete etter feil i litteraturen, å hele tiden vise at man har klart å finne en svakhet» – eller, som han sier: «å skrive sjofle ting om andre, i full offentlighet». Svindlands syn på kritikere er tydeligvis av samme art som det synet på ulven en norsk sauebonde en gang formulerte: «Ærlig talt, hva skal vi egentlig med denne ulven?» Før Svindland foreslår at det innføres skuddpremie på de de litterære rovdyrene, bør han imidlertid studere saksforholdet noe nærmere.

«Kritikk» er avledet av det greske verbet «krino», infinitiv: «krinein» – som betyr å skjelne, skille, vurdere, evaluere, bedømme. Kritikerens oppgave er følgelig å utøve disse funksjonene i møtet med et litterært verk, noe selv Svindland må begripe at overhodet ikke behøver å føre til jernharde domfellelser. I lesningen av en tekst skal kritikeren utvise en egen sensibilitet og oppmerksomhet, med andre ord forholde seg fullstendig i pakt med Svindlands eget erklærte ideal, formulert i et intervju i Bla: «Nei, det krever årvåkenhet å lese litteratur, man må lytte og legge merke til de tingene som nesten ikke står der, det som bare hvisker og blir antydet».

Dette skal altså Svindland & co. få til uten å skjelne, skille, vurdere eller evaluere? Litt av en prestasjon, og resultatet blir utsagn av typen: «Siden jeg bare har gitt meg noen måneder på å skrive denne teksten, er jeg ikke i stand til å imøtegå alt som ligger til grunn for diktene». Ja vel, men ennå har man ikke klart å lære seg språket man anvender; «imøtegå« betyr «argumentere mot», «opponere mot» – det verbet skribenten famler etter, er «imøtekomme». Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?

Svindlands svart-hvitt-tenkning tilslører at mange skrivende mennesker i dag virker både som forfattere og kritikere (Ellefsen nevner to eksempler: Odd W. Surén og Sandra Lillebø; Anne Helene Guddal, Katrine Heiberg, Geir Pollen, Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen er ytterligere seks. For ikke å snakke om Jan Erik Vold, som er vår fremste poet og vår største formidler av norsk poesi).

Svindlands svart-hvitt-tenkning tilslører at mange skrivende mennesker i dag virker både som forfattere og kritikere.

Denne heseblesende manikeismen skaper et – sterkt fortegnet – inntrykk av at Svindland og hans meningsfeller har fortrengt at Aristoteles' Poetikk og Nietzsches Tragediens fødsel er litteraturkritiske verker. Og hva med Friedrich Schlegels Athenäums-Fragmente? Dette er litteraturkritikk av ypperste klasse, formulert i et språk Svindland vil ha vanskeligheter med å overgå – og det dreier seg slett ikke om utskjelling.

Vi bør heller ikke glemme forfatterkritikeren Samuel Johnsons beinhardt bedømmende virksomhet: Johnson gyver løs på diktere som Milton og Thomas Gray, med større glød enn noen av de skikkelsene som i dag eventuelt skriver «sjofle ting om andre, i full offentlighet». Nærmere vår egen tid gikk Bertolt Brecht hardt ut mot kollegaen Thomas Manns Trolldomsfjellet. En smule historiebevissthet og flere kunnskaper kunne nok ha gjort seg for Svindland.

Men vi har garantert mer mas i vente fra denne mannen. Og han er selvfølgelig overbevist om at han nå er blitt utsatt for enda et urettmessig angrep fra en av dem «som aldri burde uttalt seg offentlig om litteratur».

Henning Hagerup

Mer fra Debatt