Annonse
09:06 - 01. desember 2019

Mennesket først?

Det er like dekkende å snakke om egenverdi i alle livsformer som om likeverd mellom dem. 

Får kritikk: I en tale til Krf's landsstyre tidligere i november, sa Krf-leder Kjell Ingolf Ropstad at det kristne menneskesynet er under angrep fra miljøbevegelsen, at den avviser at mennesket har en iboende egenverdi. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Annonse

Vel kan det være at han er litt misforstått, men når Kjell Ingolf Ropstad kommer med sine utfall mot «deler av miljøbevegelsen» – især Miljøpartiet de grønne (MDG) og deres menneskesyn – assosierer jeg til en artikkel med den tittelen «Den økologiske krises historiske røtter» (Naturen 1971), skrevet av religionshistorikeren Lynn White. 

Her trekker White opp en skillelinje mellom to tradisjoner innenfor kristendommen: På den ene siden – med røtter i det gamle testamentet – den som har en streng gud, vil tukte syndere og omvende de vantro, historisk knyttet til korstog og misjonsarbeid, ofte støttet av verdslig makt og hersketrang. Her er mennesket underlagt Gud, men skal – etter 1. Mosebok – «råde over alle dyr» og legge naturen under seg. 

Opp mot dette stiller han opp ydmykheten, selvransakelsen og innlevelsen i alt det skapte, med Frans av Assisi som talsmann, han som matet fuglene og vernet om alt liv, i dag av mange sett på som naturens skytshelgen. Den første tradisjonen anklages av White for å ligge til grunn for hele den vestlige sivilisasjon og dens økologiske krise, mens den andre kan være en del av redningen. Pave Frans har tatt navn etter helgenen og følger i hans fotspor. 

Ropstads retning er i beste fall mer uklar. Hans angrep har bakgrunn i den såkalte posthumanismen – det som kommer etter eller ligger utenfor mennesket – som på sett og vis er en etterfølger av dypøkologien etter Arne Næss. Posthumanismen hevder et prinsipielt likeverd i alt liv, og at dette likeverdet ikke er avhengig av menneskets vurdering. Vår posisjon er ikke enestående; vi både følger etter og har alt tidligere liv som forutsetning.

Påstanden om likeverd er filosofisk og verdimessig basert; annerledes stiller det seg når det gjelder egenskaper. Her har biologisk forskning gjennom de siste tiårene utvidet vår forståelse av andre arter; nå florerer det av bøker om dyr som kommuniserer og planter som tenker. På tvers av alle livsformer finner vi noen felles egenskaper: opplevelse av ubehag/smerte, evne til selvforsvar og reaksjon, utveksling av signaler og bruk av språk, sosial atferd, intelligens, bevissthet – gjerne i hermetegn eller i en glidende skala fra lite til mye. I så måte er det like dekkende å snakke om egenverdi i alle livsformer, som om likeverd mellom dem. Dermed møter vi også spørsmålet om hvorvidt mennesket har en særlig egenverdi – og verdighet.

Det er når posthumanismen skal konkretiseres, at krangelen starter. Når Peter Singer – en moralfilosof som ofte kobles til posthumanismen – hevder at dyr kan ha like høy bevissthetsgrad som mennesker med nedsatte funksjoner og dermed har like stort krav på liv, blir det vanskelig å svelge. Dette er beslektet med synspunktene til UiO-stipendiat Aksel Braanen Sterri om at abort må godtas hvis utsiktene er dårlige til et «fullverdig» liv. Og det harmonerer med aktiv dødshjelp, som kan stoppe all lidelse og smerte. Dette er nytteetikk, med sine regnestykker over goder og onder – men altså når det gjelder alt liv, ikke bare mennesker.

Også humanetikken lener seg til nytteetikken, men den er blind for alt annet enn det menneskelige, som har en klar forrang innenfor humanetikken. Snarere tar den avstand fra posthumanismen og dens likestilling av alt liv. I så måte er humanetikken på linje med Ropstad og hans krets, som i alle andre spørsmål skyr både humanetikk og nytteetikk. Men i det antroposentriske – mennesket først – står de sammen og verner om sin blinde flekk, den manglende forståelsen for hva liv egentlig er.

Vel går det an å ha respekt for «skaperverket» uten at alt liv er likeverdig, men ofte skinner forbeholdene igjennom, og respekt er noe annet enn nærhet. Tidligere biskop Finn Wagle skrev i sin tid det han kaller en hustavle, der han sier at «jorden er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker»» og at «en hellig duft hviler over alt som er til». Dette er uttrykk for innlevelse i og nærhet til alt levende og gir andre assosiasjoner enn Ropstads kraftsalve. Mitt inntrykk er at Den norske kirke slutter opp om hustavlen til Wagle.

At menneskeverdet er truet om man skulle hevde likeverd for alt liv, høres merkelig ut. Snarere skulle en slik påstand framheve likeverd også mellom mennesker. Problematisk blir det også når individuell egenart og sårbarhet (for eksempel ved Downs syndrom), skal vernes om og ikke fjernes (jfr. Sterri-debatten), mens homofili er et avvik som bør behandles og elimineres (jfr. troen på «seksuell reorientering»). Respekten for menneskeverdet må gjelde uavkortet.

Men hva med resten av naturen – som jo er mesteparten? Bekymringene for klimaet øker – fordi problemet griper så direkte inn i menneskets livsvilkår – mens tapet av biologisk mangfold ikke tynger oss tilsvarende. Rapportene fra FNs klimapanel er kjent for de fleste, mens rapporten fra FNs naturpanel har gått under radaren. Av den siste går det fram at halvparten av alle ville dyr er utryddet siden 1974; av alle pattedyrs biomasse utgjør nå menneskene og deres husdyr 95 prosent. Det siste tallet sier noe om hvordan vi tar oss til rette. Samtidig er klimaendringene – som også er menneskeskapte – en hovedfaktor bak tapet av biologiske mangfold. Når det gjelder naturens genressurser, er vi særlig interessert i deres verdi for menneskets formål, ikke artenes egenverdi.

Så hva skal respekt for skaperverket egentlig bety? Og hvilken særlig rolle spiller mennesket i så måte? To norske stemmer kan være verdt å merke seg i denne sammenhengen. Tidligere generalsekretær i Naturvernforbundet, Dag Hareide – humanist med kristen forankring – roste i sommer Teodor Bruu – talsmann for Grønn Ungdom – for å rette oppmerksomheten mot lidelsen vi mennesker påfører dyr, men avviser at dette reduserer menneskeverdet. I stedet hevder han at menneskets spesielle verdighet består i å utvide kampen for menneskeverd til en kamp for livets egenverdi. 

I en fersk kronikk (morgenbladet.no 26.november) legger Bruu seg ganske tett opp mot Hareide. Hareide, på sin side, ligger ikke langt fra filosofen Arne Johan Vetlesen og hans tankebaner i Cosmologies of the Antropocene. Panpsychism, Animism and the Limits of Posthumanism, der Vetlesen på den ene side nærmer seg posthumanismens tese om likeverd – og samtidig tar skarpt avstand fra den ekstreme fortolkningen av den. Han framhever tvert imot mennesket som moralsk aktør i naturen, i kraft av sin særlige evne til refleksjon og ansvar – men kanskje enda mer våre misgjerninger og vår skyld overfor naturen.

Dette er en sannere og mer kollektiv versjon av arvesynden enn den som truer med evig personlig fortapelse – i og med at vi truer selve livet på kloden.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»