Annonse
00:00 - 29. november 2019

Klimaskam og integritet

Rakryggede mennesker med integritet er en kraft å regne med i klimaomstillingen.

Annonse

«Visst gör det ont när knoppar brister», skrev Karin Boye: «varför skulle annars våren tveka?». For selv endring til det bedre kan faktisk gjøre vondt. I debatten om hvordan vi møter klimautfordringene fraber vi oss imidlertid ubehag. Det virker nesten som om de neste tiårenes klimaturbulens møtes best med mindfulness og selvhjelpsbøker.

Dette gjelder spesielt den utskjelte skammen, som ifølge Ole Jacob Madsen i Morgenbladet forrige uke sprer seg som en «farsott». Om noe, bidrar den til å opprettholde «business as usual» gjennom å gjennomføre «et stykke ’ideologisk arbeid’». Man kan få følelsen av at det er mer formålstjenlig å løfte skamløsheten til en dygd. Men så finnes det en del som tyder på att akkurat moralske stillingstagende begynner å bli en drivkraft i klimaomstillingen.

Individuelle valg og skamfølelser kan så klart ikke alene ta oss ut av klimakrisen. Men samtidig viser skamdiskusjonen at klimaet faktisk har begynt å angå oss personlig. Klimaendringene handler like mye om å demontere og fortrenge uholdbare samfunnsstrukturer som om ny teknikk. De utfordrer samfunnets normer for hva som er en moralsk rimelig måte å leve på. Kan skam og skyld komme til overflaten når livsløgnen begynner å vakle? Er moralisering naturlig når samfunnets normer endres? Selvfølgelig.

Men dette forblir underkastet nøkkelspørsmålet: er skammen produktiv? For i årevis har vi blitt lært at vi skal bruke positive meldinger når vi snakker om klimaendringene: vekst, innovasjon, win-win og glede. For Madsen er skammen lite konstruktiv siden de fleste løser ubehaget gjennom å «endre holdning fremfor å endre handling».

Det finnes imidlertid statistikk på antall flyreiser. Siden flyskammen ble et tema i Sverige, har flyreisene begynt å avta. Innenriksreiser ligger på det laveste nivået siden finanskrisen. Det å mane til folks moral og integritet ser faktisk ut til å ha en effekt, også på samfunnsnivå: Virksomheter setter seg konkrete mål for utslippskutt, toglinjer til Europa utvikles, flyselskaper som KLM evaluerer nye forretningsmodeller og utvidelser av flyplasser utsettes.

Men handler ikke diskusjonen om skam også om en søken etter integritet, et forsøk på samstemthet mellom fornuft, moralsk overbevisning og handling? Vi ser flere og flere eksempler på hvordan akkurat integritet er en kraft å regne med i klimaomstillingen. I september kunngjorde en rekke australske ingeniørfirmaer at de fra nå av vil vurdere kommende prosjekter basert på behovet for raske utslippskutt; det vil bli stadig vanskeligere å rekruttere konsulenter til å jobbe med fossil energi. Samtidig avbryter britiske museer samarbeidsavtaler med oljeselskaper, universitet legger ned petroleumsfag og lokalpolitikere tar kampen for bærekraftige byer.

I møte med folks integritet kan oljesamfunnets legitimitet derfor vise seg skjørere enn vi tror.


Jakob Grandin

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»