Torsdag 31. oktober gikk Sosiologforeningen Østlandet «ut av elfenbeinstårnet [sic] og inn i offentligheten» med sitt årlige arrangement. Offentligheten var denne kvelden en fullsatt Wergeland-sal på Litteraturhuset i Oslo.
Her skulle det omstridte rasebegrepet diskuteres. Debatten er selvsagt legitim, for hvordan skal man begrepsfeste etniske skillelinjer? Har problemet med rasialiserte forståelser blitt «løst» ved å erstatte begrepet rase med etnisitet?
Et ekspertpanel bestående av fremstående sosiologer og samfunnsforskere tilknyttet Universitetet i Oslo sto parat for å dosere og diskutere. Grete Brochmann, Gunn Birkelund, Mette Andersson, Sindre Bangstad, Mats Lillehagen, Tony Sandset, Laura Führer og Maren Toft fikk plass på scenen.
Det er iøynefallende, nesten provoserende, at ingen av disse på noe tidspunkt problematiserte panelets sammensetning. Samtlige forskere er personer med lavt melanininnhold i huden og norske eller sentraleuropeiske for- og etternavn.
Man trenger ikke være sosiolog for å påpeke det grelle ved å diskutere rasebegrepet uten å inkludere de som føler rasismens ekskluderende og diskriminerende mekanismer på kroppen – de som på bakgrunn av hudfarge møter tilrop på gaten, eller på bakgrunn av fremmedklingende navn ikke blir innkalt til jobbintervju.
Kveldens mest interessante taler var dermed en kvinne på andre rad, som beskrev hvordan hun og hennes to barn opplever rasisme på daglig basis. Deretter påpekte hun, som rett er, at dette ikke var noe noen på scenen kunne relatere til.
Ingen, med Bangstad som hederlig unntak, responderte direkte på kvinnens innlegg. Han oppfordret samfunnsforskere generelt, ikke panelet spesielt, til å være «mer lydhør for hvordan rasialiserte minoriteter oppfatter vår begrepsbruk». Dette burde være kjernen i debatten, snarere enn en bisetning innskutt etter to og en halv time.
Ikke-hvite skandinaviske samfunnsforskere er det få av, men det finnes flere faglig sterke samfunnsdebattanter med relevant utdanning- og erfaringsgrunnlag som kunne gitt arrangementet en viss legitimitet.
Dersom ambisjonen var å invitere den akademiske eliten til å diskutere minoritetsspørsmål, håper jeg at Sosiologforeningen ved neste anledning bygger arrangementet rundt eksempelvis britiske stjernesosiologer som Mónica Figueroa, Manali Desai eller Ali Meghji.
Kanskje kan vi da faktisk lære noe.
Tellef S. Raabe