Annonse
11:55 - 21. november 2019

Kampen for det daglige brød

Penka, den proletariske matronen, fusket ofte med vekten. Og hun gjorde det fordi hun ville, fordi hun kunne og fordi to pluss to var fem i det sosialistiske Bulgaria.

Hos bakeren: Jeg pustet forsiktig og vantro inn duften av nystekte boller, knuget nervøst neven rundt myntene, smilte og stammet litt når det ble min tur i køen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Chris Niedenthal / The Life Images Collection / Getty Images
Annonse

Det jeg husker best fra min barndom i Bulgaria under kommunisttiden, er bakeridama. Slakteren. Ekspeditrisen i det statseide kjøpesenteret. Det var dem man var direkte avhengig av, ikke den store partilederen i Sofia. Det var først og fremst folk vi hadde med å gjøre til daglig, som laget det lille, raffinerte hverdagshelvetet i kampen for det daglige brød. De butikkansatte hadde perfeksjonert sin helt egen måte å få deg til å ikke føle deg velkommen. Noen var freidige og bøllete, i beste fall nonchalante eller nedlatende. De visste at de hadde makt over varene, og satt på brødet, pølsene, appelsinene, olivenen, skoene, svineknokene, leppestiften og silkestrømpene som på sin egen eiendom – som om de gjorde deg en tjeneste ved å selge det.

Arbeiderne lyktes ikke helt med å ta over produksjonsmidlene, men de tok i hvert fall over selve produktene. De butikkansatte, deres familie, venner og bekjente hadde direkte tilgang på dem, derfor hadde de en slags forkjøpsrett, og i mange tilfeller underslagsrett. Kampen var i den forstand egentlig ikke en klassekamp, men en kamp mellom familier, slekter og deres venner og bekjente. Da gjaldt det å ha «sine folk» blant bakeridamene (og slakterne og ekspeditrisene) for å få tak i varer som iblant, nærmest på magisk vis, ble utsolgt rett før det ble din tur i køen.

De butikkansatte og deres overordnede samarbeidet fritt om fordelingen av godene mellom seg og sine i alle leddene av den skranglete og uberegnelige statlige vareforsyningen. Det var ingen kapitalistsvin som på propagandaplakatene – feite butikkeiere med griseøyne og dobbelthake som kjederøyket dyre sigarer, og som kunne tråkke butikkdamene på nakken: Det var staten som var sjefen. Vi ble forespeilet at under kommunismen, som det høyeste stadium i den sosialistiske utviklingen, skulle vi få et samfunn basert på felleseie hvor staten har dødd bort. I det sosialistiske samfunnet, derimot, hadde ikke staten dødd, men den var heller ikke ved sin beste helse. Treg og blind hadde den ofte demente øyeblikk av generøsitet mot sine egne, som en rik, men gammel, åndssvak og lunefull bourgeois onkel mot sine fjerne slektninger.

Jeg husker bakeridamene som «eide» de beste produktene barn ønsker seg. De duftet innbydende av stekt deig og olje, og utstrålte sosialistisk komfort med sine store kinn, kraftige armer, hår på overleppa og vorter på nesa. De snakket strengt, men uvennlig til barna som ble sendt dit av foreldrene sine, og jeg hadde et ambivalent forhold til dem: De var Askepotts onde stemor som ga løfter om saftige bakverk. Så jeg pustet forsiktig og vantro inn duften av nystekte boller, knuget nervøst neven rundt myntene, smilte og stammet litt når det ble min tur i køen.

En slik proletarisk matrone styrte også dagligvarebutikken jeg ofte ble sendt til av mine foreldre. Penka, som hun ble kalt, fusket ofte med vekten. Alle visste det, til og med vi barna. Man baksnakket det ivrig, men sa ikke et mukk fordi hun holdt monopolet i sin jernhånd med flinke fingre. Og hun gjorde det fordi hun ville, fordi hun kunne og fordi to pluss to var fem i det sosialistiske Bulgaria. Når denne proletariske madamen trimmet salamien for overflødige gram, utøvde hun proletariatets diktatur, og frigjorde menneskeheten – én og én bulgarer av gangen – fra kapitalens undertrykkelse. Det vil si, fra selve kapitalen. Kommunismen var ikke oppnådd, men Penka ytet allerede etter evne og mottok etter behov. Men var hun en kommunisthelt som fortjente medaljer for ypperlig håndheving av «proletariatets diktatur», eller bare et menneske som prøvde å overleve ved å leve så godt som mulig?

I dagens Bulgaria kjemper man fremdeles for å leve best mulig. Og har du penger, kan du få tak i alle varer du måtte ønske. Nåtidens butikkdamer sitter ikke og lakkerer neglene lenge før de reiser hodet og retter et mordlystent blikk på deg, og de lurer deg heller ikke med gammeldagse vekter. Likevel er det fremdeles en lang vei å gå, selv om det de siste tretti årene har skjedd forandringer. Kommunistregimets natur gjorde at de butikkansatte lot seg korrumpere av «fus» på fersk loff og silkestrømper. På denne måten var de med på å legge grunnlaget for korrupsjon på både lavere og høyere nivå i den bulgarske staten.

Derfor er det viktig at vi husker fortiden og unngår å gjøre de samme feilene om igjen. Kan hende det toget allerede er gått, men minst hvert tiende år tenker vi tilbake for å minne oss selv og resten av verden på hvordan det en gang gikk galt.

Ekaterina Imerslund

Oversetter og skribent

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»