All ekstrem fattigdom i verden skal utryddes innen 2030. Det er dét som er målet for vår utviklingspolitikk. Bare de mest moderne og effektive virkemidlene er gode nok hvis vi skal ha håp om å lykkes. Derfor oppdaterer vi verktøykassen fortløpende.
Bekjempelse av fattigdom er ikke bare en nestekjærlig, humanistisk og altruistisk plikt. I en tett sammenvevd verden er det lite som vil styrke norsk velferd og sikkerhet mer enn en seier i kampen mot global fattigdom.
Forsker Henrik Thune gir i Morgenbladet 25. oktober en god beskrivelse av norsk utenrikspolitikks fødsel og de ulike utfordringene som vi til ulike tider har håndtert.
Han innleder med de kalde vindene som drev inn fra nordøst da den fremtidige utenriksministeren, Jørgen Løvland, holdt tale i 1905. Men Thune er mer oppdatert på hundre år gamle værmeldinger enn på KrF og Solberg-regjeringens utviklingspolitikk.
Han etterlyser nøyaktig det som vi allerede gjør, nemlig å bruke bistandsmidlene på «samtidens største globale problemer». Åpne dører må han gjerne slå inn, men jeg er også usikker på hva han mener med at Kristelig Folkeparti er «fanget i en konserverende form for bistandspolitikk med synkende relevans».
Det eneste vi er fanget av, er 2030-målet og følgende innsikt:
Den beste og mest varige formen for utvikling er den utviklingen som et land er i stand til å skape selv. Derfor benytter vi de virkemidlene som i størst grad styrker mottagerens egne vekstmuskler: utdanning, helse, næringsutvikling, handel, jordbruk, godt styresett, klimatiltak og tilgang til grønn energi.
Vi vet fra vår egen historie hvilken avgjørende rolle tilgangen til vannkraft spilte. Vi har også lært at økonomisk likhet er bra for økonomien. Derfor styrker vi innsatsen for de aller fattigste, ikke minst i Afrika sør for Sahara, og for funksjonshemmede og andre sårbare grupper.
Støtte til grønn energi helt sentralt i vår utviklingspolitikk.
Utdanning setter enkeltmennesker i stand til både å ta en jobb og skape jobber for andre. Derfor er pengene som brukes på utdanning i utviklingspolitikken mer enn doblet siden 2013.
Det hjelper ikke med utdanning hvis sykdom eller død hindrer deg i å jobbe. Derfor bruker vi mer enn tre milliarder kroner på støtte til vaksiner og på å hindre smitte av hiv, tuberkulose og malaria.
Det nye er at Norge vil gå i bresjen for at også ikke-smittsomme sykdommer løftes på den internasjonale dagsordenen.
Andre bremseklosser for utvikling er korrupsjon og klimaendringer. Derfor er godt styresett og støtte til grønn energi helt sentralt i vår utviklingspolitikk.
Vi gjør det vi kan for å stoppe klimaendringene, men vi tar også konsekvensen av at de allerede er her. Derfor vil vi i 2020 bruke en halv milliard kroner på tiltak for klimatilpasning, som for eksempel støtte til bønder som rammes av naturkatastrofer. Klimatilpasning og forebygging er noen av de beste investeringene vi kan gjøre mot sult og fattigdom – og for velferd og næringsutvikling.
Våre mål er ambisiøse, men heldigvis er det mange ringvirkninger i utenriks- og utviklingspolitikken. Skifter vi ut forurensende ovner i afrikanske landsbyer, vil det kunne skape jobber, redde liv og styrke klimaet. Fremgang i kampen mot fattigdom vil også kunne svekke grobunnen for konflikt, terrorisme og migrasjon.
Dette er definitivt blant «samtidens største globale problemer» og jeg skulle ønske, men jeg tror ikke, disse satsingsområdene vil ha synkende relevans fremover.
Dag-Inge Ulstein
Utviklingsminister (KrF)