09:05 - 01. desember 2019

Hvorfor insistere på at rusmidler har terapeutiske effekter?

Mange er overbevist om at rusmidler kan ha god terapeutisk effekt. Men forskning gir liten støtte til entusiasmen for å bruke dem i behandling.

I motsetning til de sterke overbevisningene om rusmidlers behandlingseffekt står forskningslitteraturen svakt på området. Her: MDMA-piller som er beslaglagt av Kripos. Foto: Odin Jæger / VG / NTB scanpix Odin Jæger

Per hadde hatt store smerter i mange år. Invalidiserende smerter. Han sluttet å jobbe. Lå hjemme på sofaen. Hadde vondt. Fryktelig vondt. Men Per fikk et nytt liv da han begynte med medisinsk cannabis. Stine har slitt med overforbruk av alkohol i lang tid. Etter å ha brukt MDMA noen få ganger synes Stine det ble mye lettere å få kontroll over alkoholbruken. Amir har prøvd å slutte å røyke i mange år. Han prøvde LSD én gang, og greide å kutte røyken. Maria ringer meg flere ganger i året. Hun har sett mange folk som har valgt bort nåla etter en kur med ibogaïn. Hvorfor kan vi ikke begynne med dette i Norge?

Det er en økende interesse for å se om ulike rusmidler har en terapeutisk effekt. Man har forsket på medisinsk bruk av cannabis. Mange uttrykker interesse i for psykedelikas virkninger, som for eksempel Willy Pedersen i Morgenbladet 23. november. Den terapeutiske effekten er undersøkt både for syntetiske psykedelika som LSD, MDMA, ketamin og PCP og naturlig forekommende stoffer som psilocybin, ayahuasca og bufotoxin, meskalin og ibogaïn. Jeg har truffet mange kloke mennesker som med de beste intensjoner og helt uten baktanker er overbevist om at det andre anser som skadelige rusmidler, kan bidra til et bedre liv for dem som sliter.

Troen på rusmidler som god behandling handler ikke om enkelthistorier eller lettvinte ideer. Det er blitt dannet foreninger til fremme av forskning på disse stoffene. Internasjonalt har vi for eksempel The Beckley Foundation som støtter forskning på det terapeutiske potensial til psykedelika med betydelige pengesummer og Compass Pathways som jobber for å bruke psilocybin i terapi. I Norge finner vi Emmasofia som blant annet arbeider for terapeutisk bruk av MDMA og psykedelika, Norsk Forening for Psykedelisk Vitenskap som jobber for å fremme vitenskapelig utforskning av psykedelika og Foreningen for cannabismedisin som vil veilede dem som opplever at de kan ha nytte av cannabis som behandling for sine symptomer.

I motsetning til de sterke overbevisningene om rusmidlers behandlingseffekt står forskningslitteraturen svakt på området. Selv med velvillig lesning av den samlede forskningslitteraturen må man konkludere at den terapeutiske effekten vises å være nokså begrenset, i beste fall moderat for enkelte lidelser. Cannabis er registrert som legemiddel i Norge fordi det har en moderat effekt på smerter, cellegiftindusert kvalme og grønn stær

Cannabis er også prøvd i behandling av epilepsi, men for en rekke andre lidelser kan vi ikke anbefale bruk. Ketamin har vist seg å fremskynde effekten av antidepressiver og kan kanskje bidra til behandling av alkoholmisbrukslidelser, men har ellers en begrenset nytte. LSD kan kanskje (men bare kanskje) komme til nytte ved alkoholmisbrukslidelser. MDMA blir forsøkt brukt ved posttraumatisk stresslidelse (PTSD), men det er enda for tidlig å konkludere med den reelle nytten. Den amerikanske forskeren Roland Griffiths har forsøkt psilocybin i flere studier, men foreløpig kan vi bare konkludere med at resultatene er interessante.

Denne listen er hverken systematisk eller uttømmende, men illustrerer et poeng. Mange er overbevist om at psykedelika og andre rusmidler kan være gode legemidler, men gjennomgangen av litteraturen viser at de sterke personlige overbevisningene ikke har et avtrykk i vitenskapelig evidens. Vi må stille de samme strenge kravene til alle midler som skal bli brukt som legemidler, uavhengig av juridisk status eller enkelthistorier om folks opplevelser og konklusjonen er at det ikke finnes forskningsmessig belegg for de subjektive åpenbaringene.

Hvorfor viser ikke forskningen det mange hevder å ha opplevd? Tre forklaringer som delvis henger sammen er blitt gitt. For det første sier noen at vi ennå står i begynnelsen av forskningen og at i denne fasen må vi nøye oss med signaler og kasus-beskrivelser. De store studiene som viser den virkelige effekten vil komme senere. Den andre forklaringen er at rusmidlene i mange år bare har vært listet som narkotiske stoffer. Det har vært svært vanskelig å få tillatelser til å forske på effekten av illegale rusmidler. Den tredje forklaringen er at dette ikke er patenterte kjemiske substanser, og at det slik sett er vanskelig å få legemiddelindustrien til å være interessert i midlene. De vil ikke kunne tjene penger på det.

Som forsker vil jeg selvsagt alltid si at vi trenger mer forskning. Ny forskning kan bringe nye funn og oppdage effekter som tidligere ikke har vært sett. Vi kan avdekke tilstander og undergrupper hvor disse midlene er mer effektive. Både diagnostikk og forståelse av undergrupper er under stadig utvikling. Vi kan derfor ikke utelukke at vi vil finne nye anvendelser for disse midlene. Det er stadig studier på gang. Det er positive signaler, noen få (men gode) enkeltstudier, og kanskje vil fremtida bringe store gjennombrudd.

Mange er derfor fremtidsoptimister. Jeg er mer skeptisk. Søker man i forskningsdatabaser finner man publisert over 30000 artikler om medisinske cannabis, mer enn 8000 om LSD, over 100 om terapeutisk bruk av MDMA, nesten 1000 om av ketamin, over 500 om PCP, nesten 1000 om psilocybin osv. Videre vet vi at legemiddelfirmaer satser på forskning rundt ketamin og de amerikanske legemiddelmyndighetene har uttrykt stor tro på MDMA og psilocybin. Det er med andre ikke opplagt at det er forskning som mangler for å vise at disse midlene har terapeutisk effekt.

Vi må smake på en fjerde forklaring på hvorfor vi ennå ikke har fått den banebrytende store studien som fastslår rusmidlers terapeutiske effekt. Det kan hende at rusmidlene slett ikke har noen behandlingsnytte. Når tusenvis av forskningsartikler finner svært lite, kan det jo være fordi det er svært lite å finne.

Hvordan skal vi da forklare folks sterke overbevisningen? Er de dumme? Nei. Har de blitt lurt? Jeg vet ikke. Placeboforskningen viser at virkningen av ulike tiltak er uhyre komplekse fenomener. Dette er stoffer hvor såkalte dobbeltblinde forsøk er umulig. Du kan ikke skjule for folk om de får LSD eller ikke. Dette er stoffer som gir folk svært fremtredende opplevelser. Om så endring skje, er det på grunn av stoffene? Menneskets trang til å se sammenhenger eller attribuere er nesten uendelig. Det er derfor vi trenger vitenskapen. Jeg vet selvsagt ikke om dette bare er en feilaktig attribueringseffekt. Men av og til er det fristende å si at den viktigste effekten av psykedelika er å gjøre brukeren overbevist om at det har en god terapeutisk effekt.

Albert Hoffmann skrev i sin bok LSD: My Problem Child om opplevelsen av LSD-rus at «en del av jeget flyter ut i den ytre verden, inn i andre objekter, som begynner å leve og å få en annen dypere mening». Det er slike opplevelser mange mener innebærer en mulighet for endring og helbredelse fra psykisk lidelse eller avhengighet. Jeg skal ikke ta fra folk hverken tro eller rusmidler, men vi skal heller ikke gi dem falske forhåpninger. For å bruke psykedelika som legemidler må bygge på mer enn sterke overbevisninger.
 

Jørgen G. Bramness

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«At lederen skulle fortrenge annen kvalitetsjournalistikk, er rent koketteri.»