Annonse
00:00 - 15. november 2019

Falske nyheter er ikke den største faren for demokratiet, skriver Evgeny Morozov.

Falske nyheter er ikke den største faren for demokratiet, skriver Evgeny Morozov.

Annonse

Etter tre år med Donald Trump, og foran et nytt amerikansk valg, har den moralske panikken over «falske nyheter» og «det postfaktuelle samfunn» nærmest utviklet seg til en åpen kulturkrig. De konservative hevder at synspunktene deres jevnlig blir undertrykket av de digitale plattformene. De progressive anklager Facebook og Twitter for ikke å gjøre nok for å slå ned på hatefulle ytringer og utenlandsk manipulasjon av valg.

Mark Zuckerbergs nylige vitnesbyrd i Kongressen – hvor politikerne konkurrerte om å overgå hverandre i hvasse retoriske angrep – bidro ikke til å dempe et allment, økende hat mot Silicon Valley. Den offentlige ydmykelsen av Wework og Uber, teknologiinvestorenes tidligere yndlinger, viser at publikums toleranse for pretensiøse teknologiplattformer (og særlig lederne deres) allerede begynner å bli tynnslitt. Så mer lovregulering vil sannsynligvis komme – og å stanse flommen av «falske nyheter» vil stå høyt på prioriteringslisten.

Men hvor kraftig er denne flommen egentlig? Det ingen undersøker – i den offentlige debatten, men heller ikke i de fleste akademiske diskusjoner om «post-sannhets-samfunnet» – er den bakenforliggende antagelsen om at vi lever i en hyper-postmodernistisk tid. En tid hvor det ikke finnes noen faste sannheter, og hvor ikke noe enhetlig narrativ kan overleve angrepet fra konkurrerende kunnskapssyn basert på ulike materielle, kulturelle og rasemessige erfaringer.

Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»