Urmennesket tegnet før det kunne skrive. Vi er historiefortellere, vi tegner og skriver fortellinger, lager bilder med strek, bokstav og form. Når vi jobber med kroppen, tenker vi også; hjernen sender impulser til hånden, hånden tilbake til hjernen, sammen lærer det nettverket som utgjør kroppen av å sette punkt og strek på en sanselig flate. I interaksjonen oppstår magien gjennom at kunnskap og kreativitet inngår i et vekselspill: vi, menneskeslekten, bygger vår subjektive identitet gjennom håndskrift. En ny norsk studie fra NTNU konkluderer med at vi optimaliserer læring ved å skrive håndskrevne notater i kombinasjon med visualiseringer, fordi et større nettverk i hjernen aktiviseres når vi er sansemotorisk aktive.
På norske «Ipad-skoler» «tappes» svarene inn på glassflaten. Pekefingerens spiss skriver tall og bokstaver der hele hånden gjorde det med blyant for bare få år siden. Eksplosiv digitalisering og nedbygging av kunst- og håndverksfag i barneskolen har vekket forbausende lite harme til tross for at norske elever går ut av 10 års skolegang med minimal kunnskap om tegning, konstruksjon, forming og fargelære. Forskningen løper etter digitaliseringen og det kan se ut som om skolen ignorerer betydningen av sansemotorisk aktivitet: barns utvikling og tilegning av kunnskap gjennom egen håndskrift.
I tyske skoler flyter blekk over papiret, motivert av viten om at barnet kan, når pennen ligger godt i hånden, utvikle sin egen håndskrift og få erfare at tankene flyr gjennom å skrive med hjelp av det optimale håndholdte skriveverktøyet: fyllepennen. Utviklingen skjer saktere i Tyskland enn i Norge: store skifter trenger lengre tid i et stort land. Slik kan det se ut som om diskusjonene her får gå i forkant av digitaliseringsreformer. Betydningen av hva chatting på tablets og smartphones gjør med språket diskuteres også her: gjør stadig tapping på smarttelefoner og datamaskiner oss dummere eller smartere? Det er allikevel et konstant pedagogisk grep tyskerne gjør når de opprettholder, og i noen delstater styrker, undervisning i barneskolen med ulike variasjoner av løkkeskrift. Det er «Kulturtechnik».
Skriveverktøyene blyant, penn og papir er demokratiske, det er verktøy de fleste kan få fatt i. Tablets og smarttelefoner er det ikke. Få byer i verden kan kjøpe inn klassesett med tablets, laptoper og tilhørende programvare. Hvordan ser digitaliseringen av barneskolen ut i lys av klasse? Det er spørsmål som Europas største land stiller seg, og det kan se ut som om denne nølingen, leder til en sunnere utvikling, der omstillinger skjer på basis av forskningsresultater og at politikere kan innføre reformer i dialog med både pedagoger og foreldre.
Dette er ikke et innlegg til forsvar for en skole som utelukkende skuer nostalgisk tilbake, uten å formidle kunnskap gjennom digitale plattformer. Men at vi har vilje og økonomi til å la den analoge, sansemotoriske læringen seile sin egen sjø, resulterer i at vi forkaster kultur- og vitenskapstradisjon uten å begrunne det i nyere forskning. De barna som går i skolen i dag, mister verdifull erfaring i å utvikle egen håndskrift og tilegne seg kunnskap gjennom å forme sine første dikt og fortellinger gjennom sin egen hånd.
Forskjellen på hvordan kulturnasjonen Tyskland og oljenasjonen Norge lærer sine skolebarn å forholde seg til det skrevne ord, gjenspeiles i holdningen til dette ene: å skrive på lineatur og med verktøy passet til alder og anatomi og å skrive på tabletens hypersensitive glassplate med fingerspissen fra seksårsalder. Er det for sent å velge at den analoge, demokratiske, identitetsstyrkende håndskriften skal få være en del av fremtidens kompetansebehov?
Petrine Vinje
Billedkunstner og doktorgradsstipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo