00:00 - 29. november 2019

Danske tilstander

Plutselig var den kritiske offentlige samtalen ikke relevant lenger, sier Suzanne Brøgger, i samtale med Alf van der Hagen.

I samtale: Suzanne Brøgger portrettert på Lysebu i Oslo.

Allerede i 2000 beskriver du et forfall i den kritiske offentligheten, i essayet «Håp», trykket i Seid. Vi har gått inn i en tid, skriver du, hvor kritikk, kritisk tenkning, er blitt noe truende. «Hvordan kan det ha seg at en bestemt måte å tenke på – ‹den problematiske kritikktradisjonen›, som i over to hundre år har holdt Europa intellektuelt i ånde – plutselig ikke kan brukes til noe? At den har avgått ved døden uten noen form for begravelse eller minnehøytidelighet? Kunne den ikke overleve årtusenskiftet?»

Jeg tror dessverre det var slik det gikk. En gang i tiden fantes det en intellektuell kritisk bevissthet som en integrert del av samfunnet. Et land skulle ha en offentlig samtale med seg selv. En interesseløs samtale, i og for seg, som ikke representerte et parti eller en institusjon, men som var en artikulert refleksjon. Men plutselig var den samtalen ikke relevant lenger.

«Alle intellektuelle bestrebelser har i de siste par hundre år vært knyttet til det utopiske», skriver du. Jeg tolker deg slik at du mener vi er blitt så tilfredse med vårt eget at vi ikke lenger har behov for utopier? Og så lenge vi ikke har utopier, tåler vi heller ikke kritikk?

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»