Filosof Aksel Braanen Sterri vakte i sommer oppsikt da han sammenlignet kjøttproduksjon med rasisme og slaveri. Dyrehold slik det praktiseres i matproduksjonen, er uttrykk for en systematisk diskriminering av dyr der vi ikke anerkjenner dyrenes egenverd og interesser, men kun anvender dem som midler for våre mål, omtrent slik slaver i tidligere tider ble utnyttet etter sine eieres forgodtbefinnende. Å behandle dyr dårligere enn mennesker fordi de «bare» er dyr kalles på engelsk speciesism og blir på norsk oversatt til artsisme, diskriminering på grunnlag av art. Selve ordet er lagd etter modell av rasisme og sexisme, forskjellen er bare den at der de fleste av oss ser det som selvsagt å ta avstand fra kvinnediskriminering og rasisme, er det kun et mindretall som kaller seg antispeciesister.
Slik antirasister kjemper for likeverd mellom alle mennesker, kjemper antispeciesistene for likeverd mellom mennesker og andre dyrearter. Menneskerettighetene, og spesielt retten til frihet og liv, må utvides til å gjelde også for de ikke-menneskelige dyrene. Heller ikke kan vi fortsette å bruke dem til formål som matproduksjon og forskning, med mindre vi godtar en tilsvarende bruk av mennesker. Dette siste forbeholdet gjør at antispecisismen ofte går sammen med en sterkt antihumanistisk retorikk; mennesket er ingenting annet enn en dyreart blant andre og hvilken annen grunn har vi til å gi den moralske privilegier annet enn at vi selv tilfeldigvis tilhører den? Er du glad i vestlig humanisme kan dette være ubehagelige farvann å ro i.
Som politisk og moralsk standpunkt griper antispeciesismen dypt inn i privatsfæren og har betydning, både for hva vi kan spise og hva vi kan ha på oss. En antispeciesist må være veganer, det vil si å leve plantebasert. Strengt tatt er dette egentlig ikke et spørsmål om mat i det hele tatt, det er snarere det dypeste i de etiske prinsippene som her står på spill. Diskusjonen mellom veganeren og kjøttspiseren er av den grunn ulik alle andre diskusjoner vi har om mat og livsstil i samfunnet vårt. Ber du som kjøttspiser veganeren akseptere at du spiser kjøtt er det som om rasister skulle be om toleranse for sine standpunkter eller som et land som praktiserte slaveri skulle be om internasjonal aksept for det. Selvsagt må både vi og veganeren få lov til å si nei her.
Kristendommen regnes gjerne som en svært antroposentrisk religion. Antispeciesismens grunnvisjon, en verden hvor alle skapninger er frie og lever i harmoni, har likevel enkelte tilknytningspunkter til Bibelen. I det opprinnelige paradiset spiste vi ikke hverandre og i Guds kommende verden skal løven beite med lammet. Utvilsomt vakkert og velment, men det hele har også noe strengt ensidig og nesten totalitært ved seg. Antispeciesismen er så riktig, så politisk korrekt at det er umulig å kritisere den uten å bli plassert sammen med de mest reaksjonære og destruktive kreftene i forhistorien vår. Er du glad i landbruket og forsvarer at dyr kan behandles annerledes enn mennesker, ja, da er du ikke bedre enn de som i sin tid gikk god for slaveriet, og det er et hardt slag for den moralske selvfølelsen.
Det er nå over 40 år siden Peter Singer i boken Animal Liberation gjorde begrepet speciesisme kjent for et større publikum. Det skulle likevel ta flere tiår før Animal Rights Movement ble den kraftfulle bevegelsen vi i dag ser vokse frem. Tanken om et ukrenkelig menneskeverd har det siste årtusenet vært vestens moralske midtpunkt, aksen vi har brukt for å bestemme rett og galt, godt og ondt. Dette punktet er nå i ferd med å forsvinne, og handlinger som før var helt i orden er i ferd med å bli uttrykk for den ytterste ondskap; å spise en pølse eller servere svinestek til middag er å gjøre seg medskyldig i mishandling og mord. Denne forskyvningen av det moralske navigasjonspunktet gjør vondt. Det kreves nå av oss at vi våger å se oss selv og våre medskapninger, dyrene, på nye og hittil ukjente måter. Og ikke minst at vi tar imot den utfordringen antispeciesismen stiller oss ovenfor.
Marit Vikan Sævareid