Annonse
15:06 - 23. oktober 2019

Verdien av å registrere sannferdig

Jeg lurer på hva en samtale mellom Kjetil Lund og Roy Scranton kunne ha avstedkommet.

Fitjar, Stord: På fjellet i bakgrunnen ser man Midtfjellet Vindpark. Foto: Helge Sunde / Samfoto / NTB scanpix
Annonse

I Morgenbladet for første uke i oktober 2019 har Håkon Gundersen et intervju med nytilsatt direktør i NVE, Kjetil Lund, angående alle høringssvar (nå 6000) som er kommet til NVEs nasjonale rammeplan for vindkraftutbygging på land.

Det er engasjementet bak dette antallet uttalelser Kjetil Lund omtaler som nesten vakkert og litt leit. Men uttalelsene er unyanserte, sier han. Når NVE antagelig har fått norgeshistoriens kraftigste reaksjon på en høring noensinne, må en si at direktørens ordbruk her er beskjeden. Høringssvar til tross: Det finnes to gode grunner til utbygging av vindkraft ifølge direktøren:

• Vi får utslippsfri elektrisitet (ofte kalt «ren» energi).  

• Vi får verdiskapning (del av det «grønne» skiftet).

På bakgrunn av FNs naturrapport og senere rapporter er ønsket om utbygging vanskelig å forstå. Det er tankegangen Vesten har holdt seg med til nå – økonomisk vekst – som har ført oss til kanten av stupet. Mer av det samme er ikke medisinen, tvert imot kreves det det en total omlegging av vårt verdisett og vår livsførsel, ifølge FNs naturrapport. En slik omlegging finnes det ikke snev av tegn til i Norge. Alle uttalelsene mot vindkraft, tyder på at det er mange som har skjønt at statens språkbruk er falsk. Norsk natur har intet selvstendig vern i grunnloven. Den er avhengig av politisk anstendighet.

Å gråte over det Norge holder på med, er bare forbokstaven.

Å gråte over det Norge holder på med, er bare forbokstaven.

I intervjuets siste avsnitt kommer antagelig den nyansen Kjetil Lund er ute etter: Det finnes et marked her, og en verden. Selv om NTNU har beregnet at norsk vindkraft bare vil utgjøre fra en til seks promille av Europas energibehov, fortsetter Norge å ødelegge. Mer enn hundre konsesjoner er allerede gitt. Det som driver denne utvikling, er umettelige utbyggere, ofte internasjonale konserner. Derfor hadde det vært så flott med et faglig sterkt og uavhengig NVE.

I Morgenbladet august 2018 har Olaf Haagensen et intervju med den amerikanske forskeren Roy Scranton. Overskriften er «Du er et av vitnene til verdens undergang». Scranton har skrevet essaysamlingene We are Doomed, Now What? og Learning to Die in the Anthropocene. Det han sier, er at vi må la alt håp fare. Håp slik vi bruker det i forbindelse med klimaendringene, er en dypt naiv og tåpelig idé. Vanligvis betyr det bare mer av det samme, sier han, akkurat slik vi driver her i landet. Han kommer ikke med samme oppfordring som FNs naturrapporter. Vi har drevet krig mot naturen i 500 år, og nå kan vi se selv at den holder på å gå til grunne. Å ta cruise til Arktis for å se isbreene smelte, er ikke nødvendig. Verdien av å være vitne består i å registrere sannferdig hva som skjer. Rett utenfor våre egne vinduer.

Jeg lurer på hva en samtale mellom Kjetil Lund og Roy Scranton kunne ha avstedkommet.
 

Kari Vilde Risvand, Birkenes

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»