I Morgenbladet argumenterte jeg for at ungdommens klimabrøl representerer en moralistisk og infantil forenkling av våre utfordringer. Dette har falt Martin Lindal, leder i Naturvernforbundet i Buskerud, tungt for brystet. Han sliter i tillegg med å finne noe klart «budskap».
Jeg er imidlertid ikke opptatt av å komme med noe politisk «budskap», men å beskrive den situasjonen vi har havnet i mest mulig objektivt. Hverken ensidig hyllest eller fordømmelse av vårt økonomiske system er derfor på sin plass, derimot tvisyn:
Den industrielle sivilisasjonen har på den ene siden gjort at stadig flere lever lengre, bedre og friere liv enn før. På den andre siden er sivilisasjonen grunnlagt på vold både mot naturen og andre mennesker. Bruken av makt har skapt den moderne verden, og humanisme forutsetter samfunn og stater med et stort nok energioverskudd.
Dette er imidlertid refleksjoner som av Lindal stemples som «snikksnakk». I stedet krever han handling, ja, at det må skje et systemskifte, «der økonomien er underlagt økologiske prinsipp, og ikkje fører til overforbruk av ressursene på jorda.»
Dette er paroler og slagord som skal dupere oss til å tro at miljø- og klimakrisen kan løses bare den gode politiske viljen er til stede.
Naturvernforbundet tilhører en miljøbevegelse, som har som sin store fortelling en myte om at mennesket opprinnelig levde i harmoni med naturen, og at en tilbakevending til naturen vil redde menneskeheten fra å gå til grunne.
Mennesket ble imidlertid skapt av energi. Skapelsesberetningen i Bibelen (Da sa Gud: «Bli lys!» Og det ble lys) eller den greske myten om titanen Prometeus som stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene, er derfor nærmere sannheten. Våre forfedre erobret plassen øverst i næringskjeden takket være temmingen av ilden. Vi brant ned skog og vegetasjon i jakten på de store byttedyrene som før hadde spist oss. Slik ble vi den arten som spiste alle andre.
I de siste tre århundrene har lyset fra en supernova av billig og stabil fossil energi understøttet en eksponentiell økonomisk vekst. Vanlige lønnsarbeidere i vesten har kunnet bli et privilegert aristokrati i global sammenheng, og det ble til og med mulig å gi kvinner like rettigheter som menn. Som Lindal minner om, pekte rapporten «Limits to Growth» allerede i 1972 på at utviklingen med stor sannsynlighet ville ende med overforbruk av ressurser og kollaps.
Vi er nå i ferd med å tømme lagrene av billig, fossil energi. Kostnadene ved å utvinne ressursene og ved å rydde opp i utslipp og forurensning, bremser videre økonomisk vekst. Vi mister dermed evnen til å forme våre omgivelser slik at de bedre er tilpasset vår overlevelse. Forestillingen om at naturen er vårt hjem, som vi trenger å vende tilbake til, er falsk og villedende av flere grunner:
Det er sannsynligvis ikke lenger mulig å reversere utviklingen på en kontrollert måte. Det er heller ikke så mye vi har å vende tilbake til. Verdenshavene er i ferd med å tømmes for fisk. Det er altfor mange mennesker til at de kan forsørges med gammeldagse dyrkingsmetoder. Vi har utviklet plantevarianter som ikke er levedyktige uten kunstgjødsel, irrigasjon og ugress – og plantevernmidler. Jorda er blitt fattigere på alle de mineralene som ikke inngår i kunstgjødsel. Vi lever så tett at vi lett kan smittes av mikrober og bakterier.
Mange sivilisasjoner har trodd at de skulle bestå til evig tid. Likevel brøt de sammen. Befolkningen døde av epidemier, eller de tapte kriger mot andre grupper. Sivilisasjonene gikk under, selv om det ikke manglet politisk vilje til reformer.
De klimabrølende ungdommene har vokst opp i en kultur som siden den franske revolusjonen har dyrket fornuften, ikke Gud, som det høyeste vesen. Ikke bare for ungdommene er det derfor vanskelig, for ikke å si umulig, å erkjenne at det i siste instans ikke er den menneskelige vilje og handlekraft som styrer utviklingens gang, derimot fysiske energilover.