Annonse
09:11 - 02. november 2019

Kjære Greta, få ikke panikk. Fremtiden er fortsatt åpen

La oss ikke overlate fremtiden til et kappløp mellom de revolusjonære pessimistene og de reaksjonære pessimistene. 

Keynes Pluss: Nå er tiden kommet for å bruke våre demokratiske rettigheter til mer løsningsorientert klimaengasjement, gjerne inspirert av John Maynard Keynes, skriver Lars Peder Nordbakken.
Annonse

Hva er det som gjør at vi fortsatt lar oss utfordre og inspirere av den britiske økonomen John Maynard Keynes essay, Economic Possibilities for our Grandchildren, fra 1930?

For egen del ble jeg minnet om essayet i kjølvannet av finanskrisen, og jeg merket meg spesielt to ting. For det første var essayet en protest mot ideologisk ladet fremtidspessimisme. For det andre viste Keynes hvordan man med rimelighet kan resonnere om fremtidens økonomiske muligheter, uten pretensjoner om å kunne forutsi fremtiden.

Keynes skilte mellom det han kalte den revolusjonære og den reaksjonære pessimismen. Den revolusjonære pessimismen hevdet at «tingenes tilstand var så ille at kun en voldelig samfunnsendring kan redde oss», mens den reaksjonære pessimismen på sin side fremholdt at «den økonomiske og sosiale balansen i samfunnet var så sårbar at alle eksperimenter var høyrisikable». Begge formene for pessimisme «ville bli motbevist i vår egen tid», fortsatte Keynes. Og slik gikk det.

Mot fremtidspessimismen presenterte Keynes et optimistisk økonomisk langtidsvarsel. På grunnlag av ganske romslige forutsetninger spådde Keynes at den materielle levestandarden i rike land hundre år frem i tid ville ligge på et sted mellom fire og åtte ganger nivået i 1930, kun betinget av tre forutsetninger: rimelig kontroll med befolkningsveksten, fravær av krig og sivil uro, samt beskyttelse av vitenskapens uavhengighet og frihet. Kapitalvekst og investeringer mente Keynes i det lange løp ville bli tatt hånd om av de nevnte tre forutsetningene.

Når vi speiler Keynes vekstanslag fra 1930 opp mot Angus Maddisons anerkjente statistiske estimater for Storbritannia i 2030, viser det seg at Keynes traff temmelig godt. Fasiten, målt i estimert bruttonasjonalprodukt per innbygger i 2030 viser et nivå som er 6,4 ganger nivået i 1930.

Med utgangspunkt i den gylne økonomiske fremtiden Keynes så for seg på vegne av barnebarn-generasjonen, utfordret han like godt sin egen samtid med å fremsette et uvanlig forslag: I stedet for å bli fire til åtte ganger rikere i 2030, kunne vi heller redusere arbeidstiden og kjøpe oss mer fritid. Tankene bak dette radikale forslaget var todelt. For det første mente Keynes at britene ikke trengte å bli særlig rikere for å få tilfredsstilt sine grunnleggende økonomiske behov. Dessuten mente han at det evige statusjaget etter posisjonerende goder ikke bidro til å gjøre oss mer tilfredse med livet. Snarere tvert imot.

Keynes foreslo derfor at vi med fordel burde sikte mot en begrensning av arbeidsuken til femten timer, eller tre timer per dag. Til sammenligning var den gjennomsnittlige arbeidsdagen for alle sysselsatte (inklusive deltidsansatte) i 2014, ifølge offisiell statistikk, 6,8 timer per dag i USA, 6,5 timer per dag i Storbritannia, 5,5 timer i Norge og beskjedne 5,3 timer i det «hardtarbeidende» Tyskland.

Selv om vi har nærmet oss Keynes’ forslag, er vi fortsatt lang unna tretimersdagen, av forståelige grunner. Selv i rike land er det fortsatt mange med udekkede behov av grunnleggende karakter. I takt med samfunnsutviklingen lærer vi oss også å verdsette nye behov, og siden prisen på fritid har økt, må vi jobbe mer for å ha råd til fritiden. Og sist, men ikke minst, har levealderen økt betydelig, samtidig som vi har innvilget oss velferds- og pensjonsytelser som knapt fantes på Keynes’ tid.

Ser vi på nytt i bakspeilet til Angus Maddison, finner vi at årsveksten i verdensøkonomien mellom 1820 og 2003 var på gjennomsnittlig 2,25 prosent. Maddisons projeksjon for perioden 2003–2030 er 2,23 prosent. Når vi skimter fremover, synes det derfor ikke urimelig å se for seg en fremtidig gjennomsnittlig årlig økonomisk realvekst på rundt to prosent.

John Maynard Keynes. Foto: Gordon Anthony / Getty Images

Siden veksten i verdens befolkning forventes å avta jevnt fremover, og samlet gå fra rundt 8 milliarder i dag til et antatt toppnivå på 11 milliarder i 2100, er det derfor heller ikke urimelig å videreføre Keynes’ spekulasjon fra 1930, hundre år frem i tid. Det betyr at også våre barnebarn trolig vil komme til å ha en inntekt som er fire til åtte ganger høyere enn dagens nivå.

Mens Keynes’ fremtidsbilde fra 1930 trolig fremsto som et tiltrekkende lys i enden av en lang og dyster tunnel for den unge generasjonen den gang, er situasjonen en helt annen i dag. For Greta Thunbergs generasjon arter et tilsvarende økonomisk fremtidsbilde seg vel så mye som en fremtidstrussel.

Det fantes ingen internasjonal ungdomsbevegelse under navnet Fridays for Future på Keynes tid, hvor de unge gikk foran med formaninger til de voksne om å ta mer ansvar for sine egne barns fremtid, og til å ta klimaendringer og tap av biologisk mangfold inn over seg på alvor – attpåtil med formaninger om å lytte mer til vitenskapen, og handle deretter.

I det vi skuer fremover, har forvalteransvaret for fremtidige generasjoners livsgrunnlag fått et nytt innhold, godt hjulpet av opplysning og vitenskap. Det handler om å bygge bro mellom eksisterende og fremtidige generasjoners muligheter til å leve selvvalgte liv, fri for frykt og ekstrem usikkerhet.

Det er liten tvil om at vi mestrer fremtiden best i en opplyst tilstand, med respekt for betydningen av fakta, kunnskap og vitenskap. Samtidig ligger det (dessverre) i vitenskapens natur at vi hovedsakelig lærer av våre feil. Siden de fleste fremtidsspådommer har vist seg å slå feil, er det derfor god grunn til å legge nettopp denne lærdommen på minnet når vi gjør oss våre tanker om fremtiden.

Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at historien aldri vil stanse opp, aldri vil gjenta seg, vanskelig lar seg fremskrive, ikke kan forutsies med presisjon, og umulig kan bli styrt av «historiske lover», som på mystisk vis åpenbarer seg for noen få utvalgte, uten å kunne etterprøves av andre.

Vi er på langt tryggere grunn hvis vi legger bort spekulasjoner om hvordan verden kan komme til å se ut i 2119, og heller konsentrerer oss om viktige kriterier for en god fremtid for våre barnebarn, og hvordan vi kan tilrettelegge for at den kan realiseres. I dette mer ydmyke perspektivet er det veien, og ikke endestasjonen, som er selve målet. Eller sagt på en annen måte: La oss overlate bestemmelsesstedet, inklusive befolkningsvekst og fordelingen mellom arbeid og fritid, til våre barn og barnebarn, og heller konsentrere oss om å gi våre etterkommere de beste rammebetingelsene for å leve sine egne liv i fred og frihet, og til å ta aktivt del i samfunnet for å løse de oppgavene som til enhver tid må løses i fellesskap, sammen med andre, lokalt, nasjonalt, og internasjonalt. Det er ingen utopisk oppgave.

Min generasjon har vært så heldige at vi mer enn noen gang før har vært i stand til å skape vår egen fremtid. Den første plikten vi har overfor våre barn og barnebarn må derfor være å gi dem minst like gode muligheter til det samme.

I dag bør vi ha rikelig grunnlag for å forstå at nøkkelen til frie og velfungerende samfunn er åpne og inkluderende politiske og økonomiske institusjoner. Og motsatt: at veien til ufrihet og elendighet er brolagt med lukkede og utbyttende institusjoner. Vi kommer med andre ord ikke unna å bry oss om politikken som bestemmer institusjonene. Til syvende og sist er det med andre ord oss selv det kommer an på.

I denne sammenheng skrev Keynes noen høyst aktuelle ord, i et annet essay fra 1926, hvor vi møter på følgende betraktning om politikkens oppgave: «Politikkens oppgave er å forene økonomisk fremgang med sosial rettferdighet og individuell frihet». I dag lyder et slikt utsagn temmelig hult hvis det ikke tilføres et fjerde element: å sikre et bærekraftig klima og miljø. La meg derfor kalle denne utvidede firerkombinasjonen for Keynes Pluss, i kontrast til en Keynes Minus-kombinasjon som ikke inkluderer økonomisk fremgang og individuell frihet, men som til gjengjeld er langt mer populær blant vår tids radikale pessimister.

Greta Thunberg. Foto: Michael Campanella / Getty Images

Når vi tar klimaforskningen på alvor, er det ytterst vanskelig å se for seg en god og ansvarlig vei inn i fremtiden utenom innfrielse av null nettoutslipp av CO2 innen 2050, selv om vi holder døren vid åpen for positive teknologiske overraskelser i fremtiden. Det er i det minste rimelig å anta at ambisjonslista bør ligge omtrent her, hvis vi mener alvor med å sannsynliggjøre innfrielsen av 1,5-gradersmålet. Spørsmålet er hvordan dette målet skal oppnås, og like viktig: hvordan veien mot målet skal bli kjent som en økologisk og økonomisk suksesshistorie, som samler bred støtte i befolkningen og som sprer inspirasjon internasjonalt gjennom eksemplets makt og multilateral smittsomhet.

Oppgaven er formidabel når vi reflekterer over at verdens befolkning i 2050 sannsynligvis vil ha økt til mellom ni og ti milliarder mennesker, samtidig som verdensøkonomien trolig har fordoblet seg. Men oppgaven er heller ikke uoverkommelig når vi allerede vet at veksten i karbonutslippene allerede er frakoblet veksten i verdensøkonomien, og at EU-landene allerede kan vise til rundt 50 prosent vekst i BNP siden 1990, samtidig som CO2-utslippene er redusert med rundt 25 prosent. Dette har allerede skjedd, til tross for at det gjenstår å iverksette en virkelig effektiv klimapolitikk.

Vi trenger derfor å omforme den frykten og panikken som Greta Thunberg og Fridays for Future-bevegelsen formidler til et nytt konstruktivt engasjement for en klimapolitikk som er faktabasert og gjennomtenkt, og som respekterer ikke bare klimaforskningen, men også institusjonell samfunnsforståelse og økonomisk forskning. Vi kommer ikke langt med frykt og panikk. Tvert imot leder frykt og panikk, som Hans Rosling har advart oss om, oftest til overdrivelser og drastiske beslutninger med uforutsigbare og uoversiktlige negative konsekvenser.

Det er ingen enkel og opplagt oppgave vi står overfor, som bare trenger tilføres tilstrekkelig mot og makt for å bli gjennomført med hell. Problemet er langt mer komplekst. Det handler om milliarder av individuelle valg og handlinger som vi gjennomfører hver dag, over hele verden, og som bestemmer retning, innhold og sammensetning av forbruk, produksjon, distribusjon, transport, kommunikasjon og investeringer – kort sagt alle handlinger som på en eller annen måte kan knyttes til utslipp av klimagasser.

Kunnskapen om hva som må til for å oppnå tilnærmet netto nullutslipp av CO2 innen 2050 kan umulig samles inn til en kommandosentral. Det er derfor ganske utenkelig at veien til mestring av klimautfordringen går gjennom en kombinasjon av klimapuritanisme og sentralstyrt planøkonomi.

Det som kreves for å mestre en av vår tids mest desentrale og polysentriske utfordringer, må rent logisk også bygge på en metode som er like desentral og finmasket i sin virkemåte som selve utfordringen. Den må også være realistisk gjennomførbar og vitenskapelig etterprøvbar, og metoden bør være forenlig med bedre fremtidsmuligheter for våre barnebarn, sosial rettferdighet og individuell frihet – kort sagt forenlig med Keynes Pluss.

Den metoden jeg har i tankene, er hverken ny eller revolusjonerende, men likevel kraftfull nok til å skape en grønn industriell revolusjon. Det handler om å ta markedet i bruk på den mest effektive måten, i klimaets tjeneste. Det betyr i korthet å innføre en generell skatt på CO2-utslipp, på et tilstrekkelig høyt nivå, med skrittvis planlagt økning opp til et effektivt nivå, som er forenlig med nullutslipp innen 2050. På denne måten vil markedsincentivene nå ut til alle og gjøre klimautslipp dyrt og ulønnsomt, og motsatt: stimulere bredt til vesentlig mer klimavennlig forskning og nyskaping, produksjon, transport, boligløsninger og forbruk i sin alminnelighet.

Denne metoden innebærer at politikkens viktigste oppgave er å reformere markedsøkonomiens rammebetingelser på en slik måte at alle markedspriser formidler sannheten om kostnadene ved klimagassutslipp. På denne måten vil alle verdiskapende prosesser i samfunnet påvirkes på en klimavennlig måte, og drives frem mot målet, ved hjelp av dynamisk konkurranse, entreprenørskap og innovasjon – kreativ ødeleggelse med et grønt fortegn. Parallelt med innføring av dette markedsbaserte klimaskatt-regimet bør selektive subsidier av både oljeleting og elbiler med mer utfases.

Innføring av en effektiv klimaskatt vil skape store og gjennomgripende strukturendringer og omstillinger i næringslivet. For å lykkes må denne politikken ledsages av en intensivert aktiv arbeidsmarkedspolitikk, med mer flexicurity, som bidrar til at alle som rammes negativt av omstillinger på kort sikt, gis effektiv hjelp til omskolering, kvalifiserende kompetanseutvikling og nye jobbmuligheter. I tillegg må klimaskattens usosiale slagside, siden skatten belaster de med lavest inntekt relativt hardest, kompenseres, eller til og med overkompenseres. Det gjøres mest effektivt ved at det økte skatteprovenyet betales direkte tilbake til innbyggerne, for eksempel månedlig, i form av en klimabonus med et likt beløp til alle. Dermed vil lavinntektsfamilier og barnefamilier tilgodeses, samtidig som klimapolitikken innfrir sine sosiale forpliktelser.

Kjære Greta, og resten av den bevegelsen du har inspirert så beundringsverdig til å si ifra om at det nå haster med å få gjort noe som virkelig monner mot de truende klimaendringene. Få ikke panikk! Se heller fremover og bli med på neste etappe, ved å spre inspirasjon og håp om at det faktisk er gode muligheter til å redde klimaet med en grønn industriell revolusjon, hvis vi velger den veien som tusener av økonomer over hele verden, deriblant flere nobelprisvinnere, har anbefalt i artikler, bøker og offentlige opprop. Klimaforskning pluss økonomisk forskning er sant.

La oss ikke overlate fremtiden til et kappløp mellom de revolusjonære pessimistene og de reaksjonære pessimistene. De sistnevnte kan vi heller ikke forvente vil bidra med stort annet enn å fornekte, så tvil og insistere på minst mulig klimaengasjement. La oss heller, ikke ulikt Keynes’ eksempel fra 1930, se fremover med en god porsjon betinget optimisme.

Vi befinner oss ikke i de ytre krefters voldsgrep. Det er opp til deg, meg og alle andre å bestemme hvordan fremtiden skal bli. Fremtiden er ikke forutbestemt, men tvert imot åpen. Som en naturlig konsekvens kan vi si, som filosofen Karl Popper en gang uttrykte det, at fremtidsoptimisme bør sees på som en plikt – fordi fremtiden er åpen.

Heldigvis er vi så heldige at vi lever i velfungerende liberale demokratier som inviterer til at både meningene våre og stemmene våre teller. Nå er tiden kommet for å bruke våre demokratiske rettigheter til mer løsningsorientert klimaengasjement, gjerne med preg av Keynes Pluss.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»