I 1959 var Volvo først ute med trepunkts sikkerhetssele i sine modeller PV544 og Amazon. Først i 1975 var det påbudt å bruke selene foran, i 1985 kom påbudet om bruk i baksetet.
Argumentene mot spente fra at det gjorde det vanskeligere å komme seg ut hvis bilen skulle havne under vann – til at folk mente det holdt med å kunne ta seg for med armer og hender i tilfelle kollisjon.
Skal vi erstatte Volvos enkle, men geniale oppfinnelse med et nettbrett, så er vi på samme tidslinje fortsatt tidlig i 60-årene.
På samme måte som jeg overhodet ikke forstår at noen mener det er feil å bruke sikkerhetssele ved kjøring, så sliter jeg med å rasjonalisere motstanden mot bruk av digitale verktøy i hverdagen i klasserommet.
Jeg forstår hva mine meningsmotstandere sier og argumenterer med, og det er klart at i det sjeldne tilfellet at bilen min skulle havne under vann, så ønsker jeg absolutt ikke å drukne på grunn av sikkerhetsselen – men generelt opplever jeg å ikke kunne anerkjenne premissene motstanden er bygget på, rett og slett fordi den ikke stemmer overens med den virkeligheten jeg står i sammen med mine elever.
Det kan virke som om man tror at hverdagen i et klasserom med nettbrett består i at eleven ankommer klasserommet, blir satt på en stol ved en pult for så å bli digitalt tildelt dagens eller timens oppgaver. Disse oppgavene er i sin tur designet etter samme mønster som sosiale medier, altså at i hvilken grad en elev lykkes faglig, avgjøres av antall likes eller oppmerksomhet eleven klarer generere, eller annen form for belønning av atferd. Videre dukker ofte den seiglivede myten om den digitalt innfødte eleven opp, altså det barnet som gjennom hele sitt liv har blitt utsatt for ulike stimuli via trykksensitive skjermer og som intuitivt og autonomt har tilegnet seg de nødvendige ferdigheter for å kunne utnytte de digitale verktøyene på bedre måter enn generasjonene over.
Begge deler er langt fra sannheten.
For å begynne med den seiglivede myten: Det første vi må gjøre når vi får nye elever inn i august i 8. klasse, er å begynne avlæringen av deres digitale uvaner. Kort oppsummert er elevene superbrukere på sine foretrukne plattformer av typen Snapchat, TikTok eller Twitch og de har til enhver tid god kontroll på de mest populære brukerne på Instagram og hvilke memer som akkurat nå er morsomst. Men ber du dem opprette en ny konto der de må verifisere en e-postadresse, lage et unikt passord og egnede sikkerhetsspørsmål, så er de som fisk på land. For øvrig ikke ulikt skremmende store deler av befolkningen ellers. Et interessant problem med nettopp bildet over, er at de aller fleste av elevene ikke har et aktivt forhold til formatet e-post, et format som i de voksnes univers fortsatt ansees som innovativt…?
De er altså superbrukere som konsumenter, men ikke som produsenter. Og det er her kjernen av misoppfatningene ligger:
Moderne syn på læring handler ikke om mest mulig presis og effektiv gjengivelse av det man har blitt presentert for over en gitt tidsperiode, men om å gjenkjenne, tilegne seg og anvende den nødvendige kunnskapen og de nødvendige ferdighetene for å løse et problem eller en utfordring man blir stilt ovenfor. Eksempelvis sier Hans Rosling at hvis borgerne i verden gjør de rette grønne valgene, så vil befolkningsutviklingen i verden anslagsvis stoppe på rundt 10 milliarder - et bærekraftig tall. En utfordring vi dermed står overfor, er å definere og utvikle løsninger for disse grønne valgene. Løsningen på disse finnes ikke i noen skrevet lærebok, det er vi som lever i verden som kollektivt må finne ut av dette gjennom samarbeid, samhandling og produktive prosesser. Problemet er bare at vi må komme over bleiestadiet når det gjelder å erkjenne at verktøyene som kan hjelpe oss allerede finnes, vi må bare våge utnytte dem.
I mitt klasserom ser jeg nemlig konturene av de unge som kan bli i stand til å løse de utfordringene vi står i. Gjennom de didaktiske, pedagogiske og faglige løsningene jeg nå kan bidra til å utvikle, så vokser potensialet fram. Jeg må lære elevene å kjenne igjen hvordan de lærer, de må kjenne igjen når de faktisk har lært noe og de må være i stand til å finne kunnskapen og vurdere gyldighet og kvalitet på den kunnskapen de finner. Ofte summeres disse egenskapene i de 6 c-ene: creativity, communication, critical thinking, collaboration, citizenship og character.
Det er rett og slett umulig å utvikle disse på en velfungerende og bærekraftig måte om man ikke kobler prosessen mot at det også skal fungere på digitale flater.
Ja visst gjør denne typen endring vondt, fordi vi hverken har kart eller terreng som vi kan skjele mot, eller mange nok rollemodeller og eksempler som kan veilede alle de som trenger veiledning - spesielt de som ikke skjønner at de trenger veiledning.
Vi er kanskje langt unna nullvisjonen for dødsfall på veiene, men trepunktselen tok oss a giant leap i riktig retning.
Hensiktsmessig bruk av digitale verktøy kan gjøre det samme, men da må vi’et i samfunnet våge og heller hjelpe profesjonen som sitter med hovedansvaret, enn å stikke kjepper i hjulene for den.
Begynn med deg selv, og forsøk om du kan utøve kildeforståelse heller enn kildekritikk - så slipper vi å alltid måtte ned i myra før vi blir konstruktivt løsningsorienterte.
Simen Spurkland