Annonse
09:31 - 02. oktober 2019

Hurra for de norske småpartiene!

Arrogansen mot småpartiene er ikke særlig oppfinnsom. Eliten har bare børstet støvet av sin gamle forakt for motkulturene.

Politisk Twist-pose: Det er en velsignelse hvis alle verner om sin favorittbit. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
Annonse

De norske småpartiene pådrar seg pepper og latter. De kan bli svært kostbare for landet, mener Aftenpostens Øystein K. Langberg. I virkeligheten er de vårt førstelinjeforsvar mot tyranni og en norsk Trump.

Frykten for småpartiene er eldre enn folketrygden. På 80-tallet raljerte man over «spandérkameratene» Johan J. Jakobsen og Kjell Magne Bondevik, som satt i Willoch-regjeringen for «utgiftspartiene» Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Alt går visstnok så meget bedre hvis ansvarsbastionene Høyre og Arbeiderpartiet soper opp flest mulig av stemmene. Da kan nemlig «styringspartiene» utfolde sitt umåtelige talent for balansert bokholderi, uten å måtte hestehandle og måke ut milliarder for å gjøre Sp, SV, Venstre og andre støttepartier til lags.

Mens Ap og Høyre har hovmesterblikket for helheten, ser ikke KrF og Senterpartiet annet enn kornsiloer og kirkespir. Mens Jonas og Erna tenker på oss alle, er Audun, Une, Trine og Trygve utelukkende opptatt av ego-saker som skole, bønder, klima og fattigdom.

Frykten for småpartiene er like overdreven som ryktet om at Norge aldri blir det samme etter valget i 2019. Willoch-perioden endte riktignok med ei heidundrende krise, men dette skyldtes mer oljeprisen og de internasjonale markedenes usynlige hånd, enn de klamme, griske prestefingrene til KrFs oljeminister Kåre Kristiansen.

Siden den gangen har vi bare fått enda flere småpartier og blitt verdens rikeste land.

Og hvem har voktet pengesekken ti av de siste fjorten årene? Jo, rappkjeftede blondiner fra partiene med Norgeshistoriens løseste rykte, SV og Frp. Den som tror vi er bedre stilt med færre partier, bes snarest oppdatere seg på helsetilstanden til topartisystemets historiske flaggskip, USA og Storbritannia.

Vi lever i en omskiftelig verden. Selv i USA og Europa sies demokratiet å være i fare. Folk mister tillit til etablerte styringspartier, stemmer for Brexit-kaos og flokker seg rundt demagoger.

Trump, Orbán og Le Pen har flere sympatisører i Norge enn vi liker å tro, men slike velgere fanges heldigvis opp av vår geniale Twist-pose av et partisystem. Her er noe for alle. Røde biter, grønne biter, gule biter og blå biter. For den som synes helrødt smaker beskt, lokkes det med både lyserøde og rødgrønne alternativer. Det finnes både lyseblått og mørkeblått. Noen foretrekker helgrønne biter, andre synes de smaker helt kokos.

Det er en velsignelse hvis alle verner om sin favorittbit. Men skulle velgerne likevel gå lei, er ikke det katastrofalt, for de går bare til partier som allerede finnes og som ikke skifter program over natten.

Nordmenn som misliker frihandel går ikke til Trump, men til Trygve. Hvorfor stemme for brexit-slagsmål når du kan danse twist med Slagsvold? Hvorfor kaste deg inn i glefset til en norsk Trump når du kan glise med en urnorsk Trygve?

Den som har falt for Trumps innvandringspolitikk, kan gå til Fremskrittspartiet. Eller egentlig svømme rundt i hele Twist-posen, hvor det etter hvert finnes ganske mange «strenge og rettferdige» biter.

Den som liker Trumps påståtte støtte til de lavtlønte, kan tømme i seg Rødt. Bjørnie Moxnes er fan av Bernie Sanders, og 19 prosent av Sanders’ støttespillere hoppet over til Trump etter tapet mot Hillary Clinton i 2016.

I USA stemmer nesten samtlige evangelisk-lutherske velgere på Trump. I Norge kan de heller samle seg rundt det snille og uskyldige lammet Ropstad, som må være verdens blideste og mykeste mørkemann.

Twitter-slakten av KrF og Venstre går ikke på partiprogrammene eller på at de trekker Erna i feil retning, men rett og slett på at de er små.

Kjekkasene har ikke glemt hvor komisk det var da Venstre havnet under sperregrensen i 2001 og bare fikk to stortingsrepresentanter, men likevel endte med tre statsråder. Det de imidlertid har glemt, er uflaksen åtte år senere, da partiet manglet 3000 stemmer på å nå sperregrensen.

De har glemt en ørliten ting til: Det var Venstre som i sin tid snekret og skjenket oss dette hersens demokratiet. Show some respect.

Det finnes valgsystemer som er enda rausere med de små enn det norske. Der hvor sperregrensa settes til én prosent, slik det var i Israel før, kan religiøse minipartier blokkere fredsprosesser med sine to prosent.

I motsatt ende finner du USA og Storbritannia. Hos sistnevnte sikret topartisystemet i over hundre år et Tory-telt så stort at det rommet det som i Norge ville ha blitt til Høyre, Sp, KrF og etter hvert Frp. Det fungerte utmerket helt til det ikke fungerte.

100-årsjubilanten Weimar-republikken regnes som et skrekkens eksempel på et valgsystem med altfor mange partier. I virkeligheten greide det unge demokratiet seg imponerende godt gjennom hyperinflasjon og byrdefulle krigserstatninger. Det var børskrakket i USA og de rike jordeiernes svikefulle allianse med Hitler som til slutt ble for mye.

Det norske valgsystemet er ikke bare en marsipangyllen middelvei som sikrer styring, sparing og deltagelse. En gang i tiden fantes det ikke grønne partier. Bortsett fra Venstre, som ble kastet ut av Stortinget i 1985 på grunn av uenighet med seg selv om hen skulle være rødgrønn eller blågrønn.

Men så kom smørbukken Erik Solheim og blandet deilig grønn pistasje inn i det jordbærrøde SV. Suksessen ble så stor at også andre fulgte etter, og i dag er det sannelig grønne ingredienser i samtlige av twistposens biter.

Klimasaken er ikke det første oversette samfunnsproblemet som tar bolig i et småparti og bruker det som brekkstang for å komme seg inn på dagsordenen til de såkalte styringspartiene. Småpartiene er ikke bare en garantist mot tyranni. De er også de store partienes øyne og ører.

Arrogansen mot småpartiene er ikke særlig oppfinnsom. Eliten har bare børstet støvet av sin gamle forakt for motkulturene. Nok en gang glemmes det at det ikke var politikerne i Oslo som samlet Norge til ett rike. Og det var heller ikke bygdefolket, nynorsktilhengerne eller avholdsbevegelsen ute i periferien som gjorde det.

Landet ble bygget som følge av det dynamiske samspillet som oppsto da motkulturene og sentrum stanget mot hverandre. Kanskje trenger vi mer av dette samspillet i dag. By bør snakke mer med bygd, og ledere mer med folk.

Tilhengerne av to store partier kan ha rett i at noen av Twist-bitene må være større enn andre for at systemet skal fungere. Men Ap og Høyre ligger fortsatt over 20 prosent, og kanskje kan de komme seg enda høyere hvis de kommer seg ut av Twist-posen og kommer i direkte dialog med landets ganer for å høre hva de trenger. Kanskje de heller vil ha Jonas med ananas? Solberg med solbær? Bør de låne Lan Maries økologiske pistasj?

Velgerne kan trygt stemme på Trine, Kjell Ingolf, Bjørnar og Audun også i 2021. De er alle et lite stykke Norge – mer verneverdige enn folketrygden, Folkemuseet, Fridtjof Nansen og Oddvar Brå til sammen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme