Annonse
00:00 - 11. oktober 2019

Fra hytta i Todtnauberg til Endchan

Hvorfor er Martin Heideggers filosofi så attraktiv for det nye ytre høyre? Svaret ligger kanskje i hans nyutgitte tenkedagbøker.

Eksistensfilosof: Det er særlig tanken om at vi mennesker er rotfestede i språk og landskap som har gjort Heidegger populær hos det nye ytre høyre, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ukjent fotograf / akg-images / NTB scanpix
Annonse

For mange føyer den tyske filosofen Martin Heidegger (1889–1976) seg inn i rekken av giganter som Platon, Aristoteles, Kant og Hegel. Han var også åndelig fader til en rekke betydelige tenkere i det 20. århundre, som Hannah Arendt, Jean Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Hans-Georg Gadamer, Jacques Derrida og Michel Foucault, for å nevne noen. Også utenfor filosofien er det blitt etablert flere fagfelt som en direkte respons på Heideggers måte å gjøre filosofi på.

Heidegger skrev og tenkte helst i den enkle hytta si i Todtnauberg i Schwarzwald sør i Tyskland. Fra dette stedet, uten elektrisitet og innlagt vann, formulerte han i 1930-årene sin modernitets- og teknologikritikk. Hovedpoenget i kritikken er at teknikken er en tenkemåte som gjør alt den kommer i berøring med til et råmateriale og omgjør naturen til en ressurs som skal omformes, lagres, bestilles og fordeles. Det er først når vi blir klar over at den vitenskapelige instrumentelle fornuften utgjør en fare, at vi vil kunne åpne for muligheten til å forstå oss selv på andre måter. Dette vil også gi oss friheten til å velge mellom å forholde oss kalkulerende, tomt og rotløst til tilværelsen, eller om vi vil eksistere som «autentiske» og rotfestede. Det er særlig tanken om at vi mennesker er rotfestede i språk og landskap som har gjort Heidegger populær hos det nye ytre høyre. 

Heideggers modernitetskritikk trekkes nå frem og hylles av den europeiske Identitærbevegelsen og den amerikanske alt-right-bevegelsen. Disse utgjør uoversiktlige og heterogene strømninger av islamofobe, høyrepopulistiske og nynazistiske grupperinger. De har forlatt den røffe skinheadkulturen og søker snarere en mer intellektuell form for høyreekstremisme og totalitarisme. Denne kommer til uttrykk i en form for ironisk hipsterkultur, der drøy og overskridende humor lever side om side med høyreekstrem ideologi i fora som for eksempel 8chan og Endchan. Det var nettopp disse fora som – inspirert av Anders Behring Breivik – ansporet og gjorde ugjerningene til Brenton Tarrant og Philip Manshaus mulige.

Martin Sellner, leder av den østerrikske Identitærbevegelsen, regner Heidegger som sitt intellektuelle forbilde og drivkraft til en konservativ-revolusjonær bevegelse som skal stanse masseinnvandringen, fordrive multikulturalismen og gjenreise den vestlige sivilisasjon. Donald Trumps tidligere rådgiver, Steve Bannon, sa nylig i et intervju med Der Spiegel at Heidegger, «that’s my guy». Videre reiser hvit nasjonalist-helten Greg Johnson rundt og holder forelesninger om Heidegger. Endelig har den ultrakonservative filosofen og Putin-rådgiveren Aleksandr Dugin slått fast at enhver russer bør lese Heidegger. Hva er det som gjør Heideggers modernitetskritikk så attraktiv for det nye ekstreme høyre?

Et temmelig opplagt svar er at Heidegger var nazist og medlem i NSDAP i årene 1933–1945. Som rektor i Freiburg fra 1933 til 1934 var han en temmelig aktiv pådriver for den ensretting (Gleichschaltung) NSDAP ønsket gjennomført i Tyskland. Han ga opp rektoratet etter et år, men fjernet seg egentlig aldri helt fra nazismen. Han mente gjennom hele sitt liv at nazismen bar i seg et potensial for en samfunnsomveltning nedenfra, en vending bort fra det ødeleggende, moderne og fremmedgjorte hverdagslivet slik det er formet av den altomfattende vitenskapelige rasjonaliteten. Slik sett er det logisk at Heideggers nazifortid appellerer til nyfascistiske grupperinger innen Identitærbevegelsen. I den senere tid har disse imidlertid fått flere elementer å spille på hos Heidegger. I 2014 startet nemlig publiseringene av Heideggers Svarte hefter, Heideggers private nedtegnelser i perioden 1931 til 1975. De består av 34 bøker innbundet i svart skinn, derav navnet, og kan kalles en type tenkedagbøker.

Det som virkelig er dynamitt med disse svarte heftene er at Heidegger selv ser en intim forbindelse mellom antisemittisme og sin egen filosofi. Der mange før har tenkt at Heideggers involvering med nazistene var av opportunistisk og overfladisk art, ser vi nå at Heidegger selv fastholder et nært samband mellom modernitetens tekniske nihilisme, den sjelløse kommersialiseringen av tysk kultur – og jødedommen. I tråd med temmelig tradisjonell og banal völkisch tenkning gjør Heidegger «verdensjødedommen» til syndebukk for den «opprotningen» moderniteten fører med seg, ikke ulikt rollen Identitærbevegelsen tilskriver multikulturalisme og «kulturmarxisme».

Det som gjør saken komplisert er at Heidegger aldri aksepterte den primitive biologiske raseideologien og den vulgære maktretorikken som ligger til grunn for den nazistiske verdensanskuelsen. Han hadde sin egen «private» og «åndelige» nazisme. Men hvor går grensen mellom en «privat» og en «offisiell» nazisme? De ledende skikkelsene i Det tredje rike hadde jo også temmelig ulike versjoner av nazismen, fra Görings pragmatisme, Rosenbergs intellektualisme og Himmlers nostalgiske mystisisme. Det er slett ikke klart hva som da skiller Heideggers nazisme fra ovennevnte.

Etter utgivelsen av de svarte heftene er debatten om Heideggers forhold til nazismen blusset opp på ny. Dette er en gammel debatt som startet rett etter krigen og som har foregått i flere omganger. Men der Heidegger-debatten tidligere har dreid seg om spørsmålet om Heidegger var en antisemitt og en søken etter et «definitivt bevis» for dette, besvarer utgivelsen av de svarte heftene egentlig dette spørsmålet. Nå er spørsmålet snarere: «Hva slags antisemitt og nazist var Heidegger og hvilke konsekvenser får dette?»

Presidenten for Heidegger-Gesellschaft, Günther Figal, dro den konsekvens etter utgivelsen av de svarte heftene at han måtte trekke seg. Han kunne ikke lenger være en «representant» for Heidegger. Og ifølge den franske filosofen Emmanuel Faye bør konsekvensen av Heideggers nazisme være at vi regelrett fjerner Heidegger fra filosofien og heller plasserer hans bøker i hyllen til nazisme. Andre igjen vil si at Heideggers avvisning av biologisk rasisme og «tradisjonell» antisemittisme frikjenner ham fra det totalitære, og dermed hevde at vårt forhold til en av de største filosofer i det 20. århundre står uforandret.

Men er ikke også den nye høyreekstremismen i noen tilfeller «filosofisk» eller kulturell og dermed frigjort fra raseteori? Hvis det gir mening å trekke en forbindelse mellom de antimoderne tankene tenkt ut i hytta i Todtnauberg og den politiske ekstremismen i blant annet forum som Endchan, er den kanskje denne: at det bak alle tvetydige samfunnsfenomener – bak alle konspirasjonene – ligger noe ekte og ubesudlet, og at dette ønsket om å søke det ekte bak det politiske – enten det er rasen, nasjonen eller den opprinnelige kulturen – er det grunnleggende trekk ved det totalitære.

Denne uken publiserte Dreyers Forlag en antologi som bidrar til denne debatten. Forfatterne av kronikken er redaktører for antologien.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme