Vi heiet på den utmerkede Nobels fredspriskandidaten Ilwad Elman fra Somalia, men ble ikke skuffet da statslederen i nabolandet stakk av med seieren. Etiopias statsminister Abiy Ahmed fikk prisen for sin innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea. Det meddelte Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen ved kunngjøringen 11. oktober.
Seieren var fortjent, for statsministerens liste over andre prestasjoner oppnådd på kort tid er imponerende. Særlig kan fremheves at han også har etablert et fredelig forhold til nabolandet Somalia, han har klart å oppheve unntakstilstanden i landet og gitt amnesti til flere tusen politiske fanger. Ikke minst var det mange menneskerettighetsaktivister som jublet da det beryktede Ogaden-fengselet i den somaliske regionen, endelig ble nedlagt.
Særlig merkverdig er det at han i betydelig grad har økt kvinners innflytelse i etiopisk politikk og samfunnsliv.
Få forbinder et afrikansk land med likestilling mellom kjønnene. Derfor var det nok mange som sperret opp øynene da de leste om at det statseide flyselskapet Ethiopian Airlines valgte å markere årets kvinnedag ved å ha en flyvning fra hovedstaden Addis Abeba til Oslo med kvinner i alle ledd: alt fra piloter til kabinpersonale til bakkemannskapet var kvinner. Denne saken vakte internasjonal oppmerksomhet og bidro forhåpentligvis til å endre den velholdte fremstillingen av Afrika som et kvinnefiendtlig og kvinnediskriminerende kontinent. Etiopia var med dette for alvor satt på likestillingskartet.
Etiopias likestillingsbragder stopper ikke der; Etiopias nasjonalforsamling utnevnte diplomaten Sahle-Work Zewde til landets første kvinnelige president i oktober i fjor. Samme år ble kvinnerettsaktivisten Meaza Ashenafi utnevnt til landets første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. Videre har Ahmed fått på plass en regjering som reflekterer kjønnsmangfoldet i landet: Halve regjeringen består av kvinner, flere av dem muslimer, og de leder «tunge» ministerposter, blant annet forsvarsdepartementet og det nyopprettede fredsdepartementet som ledes av den mektige (hijabkledde) Muferiat Kamil.
Ahmeds drivkraft er å utfordre den utbredte oppfatningen om at kvinner ikke kan lede. For ham har kvinner en viktig rolle i utviklingen av landet.
Ahmeds konfliktdempende innsats påvirker hele regionen, men vi får håpe at også hans arbeid for likestilling og mangfold blir et eksempel til etterfølgelse for nabolandene spesielt og regionen generelt. Etiopia står riktignok fremdeles overfor en rekke likestillingsmessige utfordringer, blant annet innen helse og deltagelse i arbeidslivet, men det er tydelig at landet satser på likestilling og har satt ambisiøse mål for å bedre kvinners kår. Blant annet har myndighetene satt seg som mål å avskaffe kjønnslemlestelse og barneekteskap innen 2025.
Så vil noen hevde at Etiopia som et av to land i Afrika som aldri er blitt kolonisert, har de beste forutsetningene for å lykkes. Men det var ikke noe lett utgangspunkt statsministeren hadde. Som det nest mest folkerike landet i Afrika, med over 80 etniske grupper og språk, har Ahmed nærmest oppnådd det umulige: fred med nabolandene og forsoning med den sammensatte befolkningen. Til sammenligning er nabolandet Somalia en av de mest etnisk og språklige homogene landene i Afrika. Det vil derfor ikke være urealistisk å forvente en positiv smitteeffekt langt utover regionenes grenser.