Annonse
00:00 - 25. oktober 2019

Et liberalt organ i ordets egentlige forstand

Denne avisen behandler sine lesere som voksne mennesker, og ikke som tenåringer med konsentrasjonsvansker.

Sjel? «Morgenbladet representerer noe umistelig, som man bare oppdager når det ikke lenger er der», skriver Thomas Hylland Eriksen. Arkivfoto: Christina Ulriksen
Annonse

Etter at Truls Lie hadde kjøpt rettighetene til Morgenbladet for én krone av Hroar Hansen i 1993 sa han at drømmen var å lage en avis der det kunne bli førstesideoppslag når Jürgen Habermas hadde utgitt en ny bok. På samme tid ble det slått fast, av Niels Christian Geelmuyden, at Lie ikke var fra forstanden. Han var nemlig fra Tåsen.

I festtalene, senest ved 200-årsjubileet i vår, blir Morgenbladets lange fartstid i norsk offentlighet alltid nevnt. Det er både riktig og misvisende å snakke på den måten. Det er riktig fordi avisene, og ikke minst denne avisen, har utgjort selve blodomløpet i offentligheten i dette lille landet, som kanskje har flest aviser i verden i forhold til folketallet. La oss ta Perth, hovedstaden i Vest-Australia, som moteksempel. Perth har halvannen million innbyggere og én dagsavis, The West Australian. Oslo har omtrent halvparten så stor befolkning, åtte dagsaviser og to ukeaviser. Dersom du har noe på hjertet og er i stand til å formulere det konsist og begripelig, er sjansen for at du kommer på trykk mange ganger større i Oslo enn i Perth. Denne pluralismen er vesentlig for uenighetsfellesskapet samfunnet trenger for å henge sammen.

Samtidig er det misvisende å pynte seg med Morgenbladets lange livsløp ettersom det som definerer denne ukeavisen, ikke er tradisjonen, men nåtid og fremtid. I mange år ble Morgenbladet med rette betraktet som mørkeblå og tidvis reaksjonær. Legendariske CC (Christian Christensen, redaktør 1964–82) forsvarte apartheid og USAs krigføring i Vietnam, men samtidig var kultursidene, lenge med Erik Egeland som redaktør, førsteklasses. Etter noen rotete år med den noe uberegnelige Hroar Hansen som eier, gjenoppsto avisen som en upolert diamant under Lies idealistiske ledelse. Dagens ukeavis er en etterkommer, i rett nedadstigende linje, av Truls Lies hjertebarn, som journalistisk var ujevnt, men som representerte noe nytt og overraskende i norsk medieverden.

Den gangen ble Morgenbladet ofte avfeid, også av folk som burde ha visst bedre, som «en samling mellomfagsoppgaver», altså studentarbeider: flinke, kanskje innholdsmessig interessante, men elendige som journalistisk håndverk. Reaksjonen skyldtes delvis at leserne sammenlignet artiklene i Morgenbladet med det de ellers leste i avisene, men formålet var et annet. Det var ikke hit du gikk for å få vite at Nelson Mandela var død; derimot kunne du lese om de mindre kjente sidene ved hans biografi og kontroversene rundt hans ettermæle noen dager senere.

Det finnes en nisje mellom VG og Vagant. Den er ikke liten, og den er her. Avisen er med årene blitt journalistisk profesjonell, med tydelige inndelinger mellom stofftyper, og en gjenkjennelig stemme i lederspalten, selv om den skrives av ulike journalister. Den har en bakside med spaltister som ellers i livet kan være statsråder og professorer, og den er unik i og med at en stor del av avisen er skrevet av eksterne, som enten er frilansere på fulltid eller har en jobb et eller annet sted. De er kunnskapsrike og engasjerte, og det er en myte at de ikke kan skrive. Dessuten har de en tendens til å sette i gang debatter som handler om substans og ikke form, om innhold og ikke personer.

Det finnes en nisje mellom VG og Vagant. Den er ikke liten, og den er her.

Morgenbladets journalister kunne nok ha vært mer strømlinjeformet om de hadde skrevet for en annen avis, men gledelig ofte viser det seg at det ikke bare er vi løsarbeidere som har funnet et fristed, men også de ansatte. Tenk bare på Håkon Gundersens mildt perfide intervjuer med maktmennesker, og Maria Berg Reinertsens innforlivede artikler om økonomi, eller Sten Inge Jørgensens mangeårige innsats for å få norske lesere til å forstå EU. Hverken fjorårets artikkelserie om lakseoppdrett eller de seneste ukenes reportasjer fra Øst-Europa kunne ha stått noe annet sted. Bare for å ha nevnt noen eksempler.

For mange er kultursidene den viktigste grunnen til å lese Morgenbladet, og den dramatiske reduksjonen i kulturdekningen var en viktig årsak til frilansernes opprør nylig. Ingen andre norske midtstrømsmedier behandler scenekunst og klassisk musikk med samme seriøsitet som Morgenbladet, og litteraturkritikerne får jevnlig utmerkelser for kvaliteten på sitt arbeid. Anmeldelsene av sakprosa holder europeisk nivå, minst. Stort sett kan du stole på at prioriteringene er riktige, forutsatt at kritikken får nok plass.

Det er alltid noe som er verdt å lese i Morgenbladet. Den kommer i postkassen på fredag, og blir liggende på kjøkkenbordet til den begynner å gulne. Den har personlighet, kvalitet og sjel.

Sjel?

Ja, sjel. Morgenbladet representerer nemlig noe umistelig, som man bare oppdager når det ikke lenger er der. Hva består så denne sjelen i?

Det er ikke feil å si at Morgenbladet er den riktige avisen for den som vil ta et skritt tilbake og tenke en tanke som er lengre enn ti centimeter. Andre kan nok påberope seg det samme, delvis med god grunn, men til forskjell fra andre er Morgenbladet et liberalt organ i ordets egentlige forstand, og er ofte både tvilende og uenig med seg selv.

Til forskjell fra andre er Morgenbladet et liberalt organ i ordets egentlige forstand, og er ofte både tvilende og uenig med seg selv.

Det er også riktig at Morgenbladet behandler sine lesere som voksne mennesker, og ikke som tenåringer med konsentrasjonsvansker. Du kan stole på fakta der, det er lite sensasjonsmakeri, og tekstene er ofte forbausende velskrevne, tatt i betraktning at de er skrevet i kamp med en nådeløs deadline. Det er ingen frykt for kunnskap her, og troen på at all kunnskap lar seg formidle til alle som er interessert, gjør det til en fest å lese om geologi og kvantefysikk i spaltene.

Mangfoldet av perspektiver bidrar også til Morgenbladets sjel. Avisen holder seg med en husgastronom og en huslingvist; lenge reflekterte en etiker ukentlig om vanskelige dilemmaer, inntil han ble erstattet av en estetiker. Dette er en avis drevet av nysgjerrighet og engasjement, ikke agg. Den er en åpen linje.

Det som fremfor alt definerer Morgenbladets sjel, er likevel noe annet, nemlig sivilsamfunnets edleste produkt og største prestasjon: uenighetsfellesskapet. Evnen til å være uenig uten å slå hue ned i magan på hverandre, eller på andre måter ty til ufine midler, er ikke bare en betingelse for et genuint demokrati, det er også blitt en knapp ressurs. Om vi skulle miste dette forumet for å utveksle ideer, diskutere litteratur og politikk, tenke høyt om mulige fremtider og utøve maktkritikk, har vi bare seminarrommet og de smale tidsskriftene å falle tilbake på. Mange av oss ville bli hjemløse uten Morgenbladet som en ukentlig kilde til uenighet.

Den vanligste innvendingen mot denne ukeavisen er at den er til for eliten. Det er et merkelig synspunkt og knapt et argument. En avis ekskluderer ingen. Tvert imot vil den ha så mange lesere som mulig. Til forskjell fra finanseliten har den ingen dyr inngangsbillett. Til forskjell fra den politiske eliten, krever den ikke at du bruker halve arbeidsdagen og mye av fritiden på å vedlikeholde og bygge nettverk. Det eneste som kreves, er noen dråper nysgjerrighet. Morgenbladet tilbyr oksygenet som holder liv i en uenighet som handler om noe annet enn posisjonering og maktkamp, der undring og ambivalens også har sin plass. Det er ingen overdrivelse å si at dette ikke er noe vi har for mye av for tiden.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»