Annonse
14:49 - 14. oktober 2019

Brexit: partipolitisk sjokkterapi

Avtale, utsettelse – eller no deal? Mye flyter, det meste er uavklart. Men noen måneder frem i tid venter et annerledes politisk landskap, med nye valg som må tas.

Vaksinert: Boris Johnsons plan er en ren konfrontasjon mellom folk og elite. Underveis forsøker den britiske statsministeren å holde seg frisk - 14. oktober fikk han influensavaksine. Foto: Jeremy Selwyn / NTB scanpix
Annonse

Det gjenstår tre uker av oktober, og for Storbritannia skulle det bety tre ukers gjenværende EU-medlemskap. I løpet av den siste uken falt sannsynligheten for at det ender godt fra liten til minimal, for å klatre opp igjen til moderat.

Bunnpunktet var tirsdag formiddag. Statsminister Boris Johnsons samtale med Angela Merkel den morgenen ble gjengitt i krasse og bitre ordelag fra Downing Street. Merkel hadde vist seg på sitt mest urimelige. Hun ville ikke støtte Storbritannia i forsøket på å finne en løsning på grensespørsmålet i Irland. Nord-Irland må sys sømløst sammen med naboen i sør. Det gjelder EUs indre marked så vel som tollunion. Resten av Storbritannia kan kobles fra, og får leve med konsekvensene.

Sannsynligvis var tonen i lekkasjen hardere enn hva Merkel selv hadde ytret. Men et poeng fra samtalen som umiddelbart virket rimelig, var at det ikke er Berlin, men Brussel og Dublin som på EUs vegne må definere hva som er akseptabelt i grensespørsmålet. Hva slags fellesskap er forenelig med EUs enhet, en åpen grense mellom nord og sør og britisk utenforskap? Londons forslag, lansert forrige uke, var en tonivåmodell. Nord-Irland kan samordnes med EUs indre marked, men holdes utenfor tollunionen, der provinsen følger Storbritannia. En grense ville med andre ord trekkes inne på øya, den andre i Irskesjøen. Og den nord-irske forsamlingen skulle jevnlig få stemme over om de ville opprettholde ordningen.

Modellen ble raskt slått ned av EU-kommisjonens sjefsforhandler Michel Barnier som uryddig og umulig. Tirsdag virket det som alle broer var brent, i lys av en hissigere tone mellom statsministerens kontor i London og motpartene i Dublin, Brussel og altså Berlin.

Men to dager senere så det annerledes ut likevel. Boris Johnson møtte den irske statsministeren Leo Varadkar til en skjermet rådslagning på en herregård utenfor Liverpool. Ut kom de to regjeringssjefene med konklusjonen at det finnes en vei til en løsning.

Kanskje gjør det det når det gjelder grensen. Det er ikke umulig at et kompromiss kommer for en dag og at en revidert versjon av den gamle avtalen som Theresa May fremforhandlet, gis en tommel opp av Det europeiske råd i slutten av neste uke. I så fall lander den i det britiske Underhuset til en endelig avklaring lørdag 19. oktober. Det blir første gang parlamentarikerne er samlet på en lørdag siden Falklandskrigen. Har Johnson vendt hjem fra EU-toppmøtet uten en avtale, venter en annen type konfrontasjon. Vil han sende brevet til EU med anmodning om enda en utsettelse, slik han er lovpålagt gjennom hastevedtaket fra september? Og vil i så fall regjeringen gå? Vil han nekte, for så møte et mistillitsforslag?

Tiden vil vise. Det kan bli en avtale nå, en utsettelse eller en brexit uten avtale – det som på en og samme tid virker uunngåelig og samtidig umulig. Disse ulike veiene leder etter all sannsynlighet mot omtrent samme situasjon noen måneder frem i tid. Når først britene har lykkes i å komme ut, må de enes om en fremtidig handelsavtale og samarbeidsmodell med EU.

Før den tid vil det trolig komme et valg. Hvordan vil det se ut? Det korte svaret er: annerledes fra alt vi har sett. Britiske velgere er på vandring, slik de har vært gjennom det siste tiåret. Denne uken la valgforskningsprogrammet British Election Study frem tall som viser at forflytningene mellom partiene nå er større enn ved noe annet parlamentsvalg i de 55 årene velgerne har vært kartlagt. Velgerne har vært utsatt for en serie omveltende opplevelser, som finanskrisen, den uventede koalisjonsregjeringen fra 2010 til 2015, folkeavstemningen om skotsk uavhengighet i 2014 og om brexit i 2016.

Velgere har strømmet i alle retninger som en følge av disse begivenhetene. Ved siste parlamentsvalg veide ikke-økonomiske spørsmål tyngst i avveiningen mellom Labour og de konservative. Remain-fløyen av konservative velgere strømmet til Labour. Mange Leave-velgere i Labour gikk motsatt vei. Det var en tydelig bevegelse i retning et konservativt parti med appell til EU-skeptiske og sosialt konservative fra alle samfunnslag, også arbeiderklassen – og til og med i nord.

Labour samlet på sin side EU-vennlige velgere med liberal profil i verdispørsmål. Det var på langt nær en flokk av venstresosialister som flokket seg omkring Jeremy Corbyn i 2017. Oftere var det ungdom med ønske om et fremtidsrettet arbeidsliv, åpne grenser og svekkede sosiale hierarkier. Også en tydelig dreining i retning offentlig velferd sto på listen, men uten det kvasi-marxistiske verdisettet som ofte tillegges Labour under Corbyn.

Utvekslingen av velgere mellom de to store partiene har fortsatt med full fres under Boris Johnson. Og ved siden av dem har andre krefter kommet og gått. Sist vår dukket brexit-partiet til Nigel Farage opp av ingenting og ble største parti ved valget til Europaparlamentet. Johnsons mandat var å vinne disse velgerne tilbake med en klar plan for en rask og klinisk brexit. Den kursen har han holdt, og underveis er han i ferd med å snu velgerflukten som gikk til Farage. Meningsmålinger plasserer de konservative et sted mot midten av 30-tallet. Labour følger opptil 10 prosentpoeng bak, så følger Liberaldemokratene som har reist seg igjen med et utvetydig argument om å reversere brexit. Alle disse partienes støtte er imidlertid labil og avhengig av hvordan en valgkamp vil se ut.

Boris Johnsons plan er en ren konfrontasjon mellom folk og elite, mellom den britiske grasrota og alle dem som på destruktivt vis har blokkert for veien ut av EU. Den strategien har fungert så langt. Men står den fortsatt til troende dersom han ikke har lykkes i å ta Storbritannia ut av EU når valget kommer?

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom regelmessige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

Det kan det godt være vi får prøvd ut i god tid før jul. Uansett vil Storbritannias neste regjering være den som skal definere den virkelige kursen videre, etter kaoset som har rådet omkring veien ut av EU. Og her vil spørsmålene om høyre og venstre i politikken dukke opp igjen som troll i eske. Spørsmålet om Leave vs. Remain kan synes å handle om ganske andre ting – i bunn og grunn om identitet, suverenitet og grenser. Men Storbritannias utenforskap vil mest av alt handle om hva slags samfunnsmodell man vil holde seg med. Et nasjonalt festningsverk eller et land med regulert, men sjenerøs migrasjon? Et samfunn med rettighetsvern og samordning eller en global frihandelsaktør?

I jakten på en ny kompasskurs kan britiske velgere ende med denne: Et klinisk brudd med EU trekker i retning global frihandel med Londons finanssektor som drivhjul, lav selskapsskatt og et deregulert arbeidsliv. Et nærmere samarbeid med EU vil binde Storbritannia til forpliktende rettigheter for forbrukere og arbeidstagere og en mer regulert form for globalisering. Dette høres da ut som høyre mot venstre at the end of the day?

Ledelsen i det konservative partiet vil ikke uten videre gå med på en slik logikk. Den gjør Boris’ brexit til et grunnleggende markedsliberalt prosjekt, i motsetning til hva en vesentlig del av partiets nye velgere ønsker. Den debatten vil komme, før eller senere. Det vil handle om nærhet eller avstand til EUs sosiale modell, og det vil handle om høyre og venstre vel så mye som om grensekontroll og nasjonal suverenitet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»